Forskrift om forurensning og avfall på Svalbard

DatoFOR-2020-07-03-1517
DepartementKlima- og miljødepartementet
Ikrafttredelse01.01.2021
Sist endretFOR-2023-06-02-1237 fra 01.10.2023
EndrerFOR-2002-06-24-724
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-2001-06-15-79-§66, LOV-2001-06-15-79-§71, LOV-2001-06-15-79-§72, LOV-2001-06-15-79-§88, LOV-2001-06-15-79-§100, LOV-2007-02-16-9-§2, LOV-2007-02-16-9-§3, LOV-2007-02-16-9-§31, LOV-2007-02-16-9-§32, LOV-2007-02-16-9-§33, LOV-2007-02-16-9-§35, LOV-2007-02-16-9-§37, LOV-2007-02-16-9-§38, LOV-1976-06-11-79-§8
Kunngjort07.07.2020   kl. 15.40
Rettet18.01.2021 (merknader tilføyd)
KorttittelForskrift om forurensning og avfall på Svalbard

Hjemmel: Fastsatt av Klima- og miljødepartementet 3. juli 2020 med hjemmel i lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) § 66, § 71, § 72, § 88 og § 100, lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) § 2, § 3, § 31, § 32, § 33, § 37 og § 38, og lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) § 8.
Endret ved forskrifter 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021), 2 juni 2023 nr. 1237 (i kraft 1 oktober 2023).
Rettelser 18.01.2021 (merknader tilføyd).


Kapitteloversikt:

Del I. Innledende bestemmelser

Kapittel 1. Formål, virkeområde og definisjoner

§ 1-1.(formål)

Denne forskriften har til formål å forebygge og redusere skade på det ytre miljø på Svalbard fra avfall og forurensning.

§ 1-2.(virkeområde)

Med de begrensninger som følger av folkeretten, gjelder forskriften for Svalbards landområder med sjøområdet ut til territorialgrensen.

Kapittel 9 gjelder også for utenlandske skip.

§ 1-3.(definisjoner)

I denne forskriften menes med

a.avfall: det som er definert som avfall i svalbardmiljøloven § 3 første ledd bokstav b)
b.farlig avfall: det som er definert som farlig avfall i § 11-2 i forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall
c.forurensning: det som er definert som forurensning i svalbardmiljøloven § 3 første ledd bokstav a)
d.lovlig avfallsanlegg: virksomhet som har nødvendig tillatelse eller godkjenning til mottak eller behandling av avfall
e.planansvarlig: grunneieren eller den som er bemyndiget som planansvarlig etter svalbardmiljøloven § 48
f.planområde: område som er definert som planområde i forskrift 28. juni 2002 nr. 650 om konsekvensutredninger og avgrensning av planområdene på Svalbard
g.tiltakshaver: den som er definert som tiltakshaver i svalbardmiljøloven § 3 første ledd bokstav o).

Del II. Forurensning

Kapittel 2. Om forurenset grunn og mudring og dumping i sjø m.m.

§ 2-1.(forbud mot terrenginngrep i forurenset grunn)

Ingen må gjøre terrenginngrep i områder med forurenset grunn uten tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58.

Med terrenginngrep menes graving, planering, masseuttak, utfylling og andre inngrep som kan være til skade eller ulempe for miljøet ved at eksisterende forurensning spres eller gjøres mindre tilgjengelig for oppryddingstiltak.

Dersom et terrenginngrep i forurenset grunn i et planområde ikke vil medføre fare for nevneverdige skader eller ulemper for helse eller miljø, kan Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger i enkeltvedtak bestemme at det ikke er behov for å innhente tillatelse til forurensning etter svalbardmiljøloven § 58 tredje ledd bokstav b).

Terrenginngrep i forurenset grunn som er nødvendige for å gjennomføre umiddelbare reparasjoner på vann, avløp, fjernvarme eller annen kritisk infrastruktur som følge av akutte hendelser, kan skje uten tillatelse. Masser som graves opp, skal legges tilbake på samme sted. Dersom det er fare for avrenning eller annen spredning av forurensning i forbindelse med terrenginngrepet skal det gjøres tiltak for å forebygge dette.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 2-2.(plikt til å vurdere om det er forurenset grunn ved terrenginngrep)

Når terrenginngrep planlegges i områder der det er grunn til å tro at det er forurenset grunn, skal tiltakshaver sørge for nødvendige undersøkelser for å klarlegge omfanget og betydningen av eventuell forurensning i grunnen.

§ 2-3.(krav til innhold i søknad om terrenginngrep i forurenset grunn)

Søknad om tillatelse til terrenginngrep i områder med forurenset grunn skal inneholde de opplysningene som er nødvendig for å vurdere om tillatelse bør gis, og hvilke vilkår som skal settes. I søknaden skal det som et minimum redegjøres for

a.de undersøkelsene som er foretatt av forurensning i grunnen
b.hvilke terrenginngrep som skal gjennomføres i forurenset grunn, samt en tidsplan for gjennomføringen
c.en vurdering av risikoen for forurensningsspredning og eventuelle tiltak som anses nødvendige for å unngå spredning av forurensning
d.den fremtidige arealbruken og vurdering av risiko for helse og miljø på kort og lang sikt, med tilhørende forslag til konsentrasjoner av enkeltstoffer som kan aksepteres i grunnen
e.eventuelle tiltak som bør gjennomføres som følge av vurderingen i bokstav d), inkludert foreslått tidsplan for gjennomføring av tiltakene
f.hvordan forurenset masse skal disponeres, og
g.om det er behov for kontroll og overvåking under og etter terrenginngrepet, og i tilfelle hvilke tiltak som vurderes som nødvendige.

§ 2-4.(forbud mot mudring)

Ingen må mudre i sjø uten tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58.

Med mudring menes enhver forsettlig forflytning av masser fra bunnen, herunder slamsuging, forskyvning eller fjerning av bunnsedimenter. Mudring omfatter ikke oppvirvling som følge av normale aktiviteter i sjø, herunder normal skipstrafikk.

§ 2-5.(forbud mot dumping)

Ingen må dumpe avfall eller materiale i sjø uten tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58.

Det kan bare gis tillatelse til å dumpe

a.muddermasser, løsmasser og stein, eller
b.annet avfall/materiale i helt spesielle situasjoner hvor deponering på land medfører uakseptabel fare eller skade.

Med dumping menes enhver forsettlig disponering av avfall eller annet materiale i sjø med det formål å bringe det av veien. Dumping omfatter ikke disponering av avfall eller annet materiale som er knyttet til eller skriver seg fra vanlig drift av skip, innretning eller fiskeri- og oppdrettsnæring, unntatt når avfallet eller materialet er fraktet bort fra avfallskilden med det formål å bringe det av veien.

§ 2-6.(forbud mot plassering av materiale)

Ingen må plassere materiale i sjø for et annet formål enn det opprinnelig ble bygd eller konstruert for uten tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58 fra Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 2-7.(forbud mot utfylling)

Ingen må fylle ut i sjø uten tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58.

Med utfylling menes enhver disponering av masser i sjø eller vassdrag som utvider landarealet.

§ 2-8.(krav til innhold i søknad om tillatelse til mudring, dumping, plassering av materiale og utfylling)

Søknad om tillatelse til mudring, dumping, plassering av materiale og utfylling i sjø skal inneholde de opplysningene som er nødvendig for å vurdere om tillatelse bør gis, og hvilke vilkår som skal settes. Søknaden skal inneholde opplysninger om

a.formålet med tiltaket
b.bunn- og naturforholdene der det søkes om tillatelse
c.resultater fra undersøkelser av forurensning, dersom det er grunn til å tro at bunnen kan være forurenset
d.faren for spredning av forurensning og partikler fra tiltaket, og
e.om det er behov for kontroll og overvåking under og etter tiltaket, og i tilfelle hvilke tiltak som vurderes som nødvendige.

Søknad om mudring skal i tillegg inneholde opplysninger om

a.mengde og areal som ønskes mudret, inkludert kart der tiltaksområdet er inntegnet, og
b.opplysninger om hvordan muddermasser skal disponeres.

Søknad om dumping, plassering av materiale og utfylling i sjø skal i tillegg inneholde opplysninger om

a.materialet som skal dumpes, plasseres eller fylles ut, inkludert kart der området er inntegnet, og
b.mengde materiale som skal dumpes, plasseres eller fylles ut.

Kapittel 3. Om lagring av farlig avfall, petroleumsprodukter m.m. på tanker

§ 3-1.(krav om tillatelse til tanklagring)

Ingen må lagre farlig avfall, petroleumsprodukter eller andre farlige kjemikalier i tanker, herunder fat og kanner, uten at det er gitt tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58 eller det er tillatt etter bestemmelsene i dette kapitlet.

Med farlige kjemikalier menes

a.stoffer som er tungt nedbrytbare, som akkumuleres i levende organismer og som kan gi skader selv når stoffet forekommer i lave konsentrasjoner,
b.stoffer som er svært tungt nedbrytbare og svært bioakkumulerende, og
c.stoffer og stoffblandinger som er klassifisert i henhold til CLP-forordningen artikkel 3, jf. forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP-forskriften) § 1.

§ 3-2.(krav til lagring i tanker under 2 m​3 i planområder)

Det er tillatt å lagre farlig avfall, petroleumsprodukter eller andre farlige kjemikalier uten tillatelse i tanker under 2 m​3 i planområder dersom

a.lagringen er forsvarlig, og
b.nødvendige tiltak for å unngå forurensning av miljøet eller skade på mennesker eller dyr iverksettes.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan i enkeltvedtak bestemme at lagring etter første ledd likevel må ha tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 3-3.(krav til lagring i tanker mellom 2 m​3 og 10 m​3 i planområder)

Det er tillatt å lagre farlig avfall, petroleumsprodukter eller andre farlige kjemikalier uten tillatelse i tanker fra og med 2 m​3 til 10 m​3 i planområder, dersom lagringen oppfyller kravene i § 3-5 til § 3-7.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan i enkeltvedtak bestemme at lagring etter første ledd i tillegg må ha tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 3-4.(krav til lagring i tanker utenfor planområder og i store tanker i planområder)

Lagring av farlig avfall, petroleumsprodukter eller andre farlige kjemikalier i tanker som er 10 m​3 eller større i planområdene må ha tillatelse fra Miljødirektoratet eller den departementet bemyndiger. Kravene i § 3-5 til § 3-7 gjelder tilsvarende.

Lagring av farlig avfall, petroleumsprodukter eller andre farlige kjemikalier utenfor planområdene, som ikke omfattes av tredje ledd, må ha tillatelse fra Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger. Kravene i § 3-5 til § 3-7 gjelder tilsvarende.

Lagring i eller ved hytter utenfor planområdene av mindre mengder petroleumsprodukter som er nødvendig til oppvarming eller transport, kan skje uten tillatelse. Det samme gjelder mindre mengder farlige kjemikalier til bruk i husholdning eller vedlikehold av hytter. Lagringen skal skje i henhold til kravene i § 3-2 første ledd.

Tillatelser gitt i medhold av svalbardmiljøloven før 1. januar 2021 er fortsatt gjeldende. Ved motstrid mellom krav i tillatelse og kravene i § 3-5 til § 3-7 gjelder de strengeste kravene.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 3-5.(krav til forsvarlig lagring og vurdering av miljørisiko)

Lagring skal skje på en forsvarlig måte for å unngå forurensning av miljøet eller skade på mennesker eller dyr.

Den ansvarlige for lagringen skal vurdere miljørisikoen forbundet med lagringen. Vurderingen av miljørisikoen skal omfatte alle sider av tanklagringen som kan medføre fare for forurensning til vann, grunn og luft, inkludert tanker, rørledninger, tilknyttet utstyr, installasjoner, aktiviteter, operasjoner og eventuelle eksterne påvirkninger. Den skal også omfatte en vurdering av sårbarheten til miljøet som kan bli berørt av forurensning fra tanklagringen.

Vurderingen av miljørisiko etter første ledd skal oppdateres ved endrede lagringsforhold eller andre endringer som kan påvirke miljørisikoen.

§ 3-6.(krav til risikoreduserende tiltak)

Den ansvarlige for lagringen skal med utgangspunkt i miljørisikovurderingen sørge for å etablere og vedlikeholde de risikoreduserende tiltakene som er nødvendige for å forhindre forurensning. Følgende tiltak skal som et minimum iverksettes:

a.Personer som deltar i planlegging, drift, inspeksjon, vedlikehold, beredskap, nedleggelse eller andre operasjoner knyttet til tanker som omfattes av kapittelet, skal ha relevant kompetanse.
b.Tanker og tilknyttede rørledninger skal være sikret med nødvendige barrierer for å forhindre hendelser som kan medføre forurensning. En barriere er en teknisk eller organisatorisk funksjon eller et tiltak som er planlagt, etablert og vedlikeholdt for å bryte hendelsesforløp som kan medføre forurensning.
c.Det skal etableres overvåking for å oppdage forurensning eller fare for forurensning ved fylling, tapping og andre aktiviteter tilknyttet tankene, og i perioder uten slike aktiviteter. Overvåkingstiltakene kan være både tekniske og organisatoriske.
d.Tanker og rør skal merkes med innhold og annen relevant informasjon. Merkingen skal være godt synlig og lett forståelig for alle som kan ha befatning med tankene og rørene.

Ved endringer som kan påvirke miljørisikoen, skal de risikoreduserende tiltakene vurderes og om nødvendig tilpasses endringene i miljørisikoen.

§ 3-7.(krav til beredskap mot akutt forurensning)

Den ansvarlige for lagringen skal i medhold av svalbardmiljøloven § 70 første ledd sørge for nødvendig beredskap mot akutt forurensning. Beredskapen skal tilpasses miljørisikoen forbundet med lagringen, jf. § 3-5, og de risikoreduserende tiltakene, jf. § 3-6.

Den ansvarlige for lagringen skal ha skriftlige rutiner for håndtering av akutt forurensing fra tanker og tilknyttede rørledninger jf. denne forskrift kapittel 11.

Kapittel 4. Om avløp

§ 4-1.(krav om tillatelse til utslipp av avløpsvann)

Ingen må sette i verk utslipp av avløpsvann uten at det er gitt tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58 med mindre utslippet er tillatt etter bestemmelsene i dette kapitlet.

Med avløpsvann menes sanitært og industrielt avløpsvann.

Med sanitært avløpsvann menes avløpsvann som i hovedsak stammer fra menneskers stoffskifte og husholdningsaktiviteter, herunder avløpsvann fra vannklosett, kjøkken, bad, vaskerom eller lignende.

§ 4-2.(plikt til å knytte seg til felles avløpsanlegg i planområdene m.m.)

I planområder skal bygninger som har utslipp av sanitært avløpsvann, knyttes til felles avløpsanlegg med tillatelse etter svalbardmiljøloven § 58 dersom avløpsledning for slikt anlegg går over nærliggende areal.

Plikten i første ledd gjelder også for eksisterende byggverk. For hytter gjelder plikten bare dersom det er bestemt i plan.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan gjøre unntak fra plikten i første og andre ledd dersom kostnadsmessige eller miljømessige forhold tilsier det.

For sanitært avløpsvann anses tilknytning etter denne bestemmelsen som tillatelse til utslipp.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan i enkeltvedtak bestemme at avløpsvann kan ledes inn i en annens avløpsanlegg.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 4-3.(krav til utslipp av gråvann fra hytter i planområder)

Utslipp fra hytter av inntil 3000 liter gråvann per år kan skje uten tillatelse dersom

a.hytta ligger i et område som er avsatt til hytteområde i godkjent plan
b.det ikke er stilt krav om tilknytning til felles avløpsanlegg
c.utslippet skjer til grunn som er egnet til å infiltrere vannet, og
d.gråvannet bare har innhold som er vanlig fra husholdninger.

Med gråvann menes den delen av avløpsvannet fra vanlig husholdning som kommer fra kjøkken, bad og vaskerom. Klosettavløp er ikke inkludert.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan kreve at utslipp omfattet av første ledd likevel må ha tillatelse.

Tillatelse til utslipp av inntil 3000 liter gråvann fra hytter i planområder som er gitt før 1. januar 2021 oppheves.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 4-4.(krav til utslipp av gråvann fra hytter utenfor planområder)

Utslipp fra hytter utenfor planområder av inntil 500 liter gråvann per år kan skje uten tillatelse dersom vilkårene i § 4-3 første ledd bokstav c og d er oppfylt.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan kreve at utslipp omfattet av første ledd likevel må ha tillatelse.

Tillatelse til utslipp av inntil 500 liter gråvann fra hytter utenfor planområder som er gitt før 1. januar 2021 oppheves.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 4-5.(krav til utslipp av avløpsvann fra vaskeplass for kjøretøy)

Utslipp av avløpsvann fra fast vaskeplass for kjøretøy o.l. i virksomheter kan i planområder skje uten tillatelse dersom

a.avløpsvannet slippes på felles avløpsanlegg med tillatelse etter svalbardmiljøloven § 58
b.avløpsvannet ledes via sandfang eller lignende renseinnretning før det slippes på felles avløpsanlegg, og
c.innholdet av olje i avløpsvannet som slippes på felles avløpsanlegg ikke overstiger 50 mg/l.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan kreve at utslipp omfattet av første ledd likevel skal reguleres gjennom særskilt tillatelse.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 4-6.(tilleggskrav til avløpsvann som slippes på felles avløpsanlegg)

I tillegg til eventuelle krav fastsatt i tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58, kan Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger i forskrift eller enkeltvedtak fastsette krav til innholdet i, eller nekte påslipp av, avløpsvann som tilføres felles avløpsanlegg.

Krav i medhold av første ledd kan bare fastsettes for å sikre at

a.avløpsanlegget kan overholde utslippskrav,
b.avløpsanlegget ikke skades,
c.driften av avløpsanlegget ikke vanskeliggjøres, eller
d.for å beskytte helsen til personalet som arbeider ved anlegget.

Krav etter første ledd kan ikke fastsettes for sanitært avløpsvann.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

Kapittel 5. Ikke vedtatt

Del III. Avfall

Kapittel 6. Om forsøpling

§ 6-1.(unntak fra forbudet mot forsøpling i svalbardmiljøloven § 71)

Forbudet mot forsøpling i svalbardmiljøloven § 71 første ledd er ikke til hinder for at avfall av rent trevirke og papir brukes som brensel ved bålbrenning eller ved fyring i ovn i bygninger.

Sysselmesteren kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet i svalbardmiljøloven § 71 første ledd mot å etterlate avfall utenfor planområdet.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 6-2.(plikt til å sette opp avfallsbeholdere)

Den som driver dagligvarehandel, kiosk, kafé eller annen virksomhet der det selges varer som kan forårsake forsøpling i området rundt utsalgsstedet, skal sørge for å sette opp og tømme avfallsbeholdere i nærheten av utsalgsstedet.

Den som driver virksomhet som nevnt i første ledd, skal for øvrig foreta nødvendig opprydding i området. Plikt til å foreta nødvendig opprydding har også den som er ansvarlig for midlertidige salgsboder, leirplasser eller andre type aktiviteter innenfor planområdene som forårsaker forsøpling.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan gi pålegg som er nødvendige for gjennomføring av reglene i første og andre ledd.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

Kapittel 7. Om innsamling og behandling av avfall

§ 7-1.(planansvarliges plikt til å etablere avfallsordninger)

Planansvarlig innenfor hvert av planområdene skal sørge for at det etableres et tilstrekkelig tilbud for innsamling og mottak av husholdningsavfall. For husholdningsavfall fra hytter plikter planansvarlig bare å etablere et tilbud for mottak av avfall. Med husholdningsavfall menes avfall fra private husholdninger, herunder større gjenstander som inventar og lignende.

Planansvarlig skal tilby innsamling og mottak av næringsavfall som i art og mengder ligner på avfall som oppstår i husholdningene. Med næringsavfall menes avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan i forskrift bestemme at det skal etableres særskilte avfallsordninger for visse typer avfall, og bestemme at visse slag avfall skal holdes adskilt ved innsamling.

Planansvarlig skal sørge for at innsamlet og mottatt avfall blir levert videre til lovlig avfallsanlegg.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 7-2.(planansvarliges plikt til å utarbeide avfallsplan)

Planansvarlig innenfor hvert av planområdene skal sørge for at det utarbeides en avfallsplan for hvert planområde. Avfallsplanen skal inneholde

a.en oversikt over hvilke typer og mengder avfall som forventes å oppstå, herunder de ulike avfallskildene
b.hvilke innsamlings- og mottaksordninger som det anses nødvendige å etablere for å oppfylle plikten i § 7-1
c.en plan for videre behandling av avfallet, herunder hvor avfallet skal mellomlagres, hvilke avfallsanlegg avfallet skal leveres til og hvor ofte det skal leveres videre, og
d.tiltak for å begrense mengden avfall som oppstår i planområdet.

Avfallsplanen skal omfatte både husholdningsavfall og næringsavfall og skal oppdateres ved behov.

§ 7-3.(husholdningers plikt til å delta i renovasjonsordninger)

Husholdninger og hytter i planområdene plikter å delta i avfallsordninger som er etablert etter § 7-1 første ledd, og etter forskrifter i medhold av § 7-1 tredje ledd, og skal levere alt sitt husholdningsavfall til disse ordningene.

§ 7-4.(virksomheters plikt til levering av næringsavfall)

Den som produserer næringsavfall, skal sørge for levering av avfallet til lovlig avfallsanlegg.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan ved enkeltvedtak eller forskrift gjøre unntak fra første ledd, herunder tillate gjenvinning eller annen disponering av avfall.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan ved enkeltvedtak eller forskrift bestemme at visse typer næringsavfall skal behandles på en bestemt måte, herunder pålegge produsenten å levere næringsavfall til et bestemt avfallsanlegg.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 7-5.(krav til håndtering av avfall fra riving og rehabilitering)

Ved riving og rehabilitering av bygning, konstruksjon eller anlegg der det kan forventes å oppstå mer enn 10 m​3 avfall, skal tiltakshaveren sørge for at det utarbeides en skriftlig oversikt over avfallet som forventes å oppstå, og den planlagte håndteringen av dette. Bygningsdeler, byggtekniske installasjoner, inventar og lignende som kan utgjøre farlig avfall, skal kartlegges.

Tiltakshaveren skal sørge for dokumentasjon på hvor avfallet er levert.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan fastsette forskrift med utfyllende krav til håndtering av avfall fra bygging, riving og rehabilitering av bygninger, konstruksjoner og anlegg.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 7-6.(krav om tillatelse til mottak og mellomlagring av avfall)

Ingen må drive anlegg for mottak eller mellomlagring av avfall uten tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan gjøre unntak fra plikten til å ha tillatelse i første ledd dersom anlegget ikke medfører fare for forurensning eller ikke virker skjemmende.

Anlegg etablert før 1. januar 2021, kan drive videre uten tillatelse med mindre Sysselmesteren bestemmer at det må søkes om tillatelse.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 7-7.(krav om tillatelse til behandling av avfall)

Ingen må drive anlegg for behandling av avfall uten tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58.

§ 7-8.(myndighet til å fatte enkeltvedtak om innsamling, gjenvinning og annen behandling av avfall)

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan treffe enkeltvedtak om

a.tiltak for å redusere avfallsmengden
b.innlevering, innsamling, mottak, transport, sortering og behandling av avfall
c.at visse slag avfall skal gjenvinnes eller fraktes bort med sikte på gjenvinning
d.at avfall skal fraktes bort for behandling andre steder.
0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

Kapittel 8. Om farlig avfall

§ 8-1.(krav til forsvarlig lagring m.m. av farlig avfall)

Farlig avfall skal tas hånd om på en forsvarlig måte. Alle som oppbevarer, transporterer eller håndterer farlig avfall, skal treffe nødvendige tiltak for å unngå forurensning av miljøet eller skade på mennesker eller dyr.

Virksomheter som lagrer farlig avfall, skal merke beholderne med hva de inneholder. Merkingen må tåle påregnelige kjemiske, fysiske og klimatiske påvirkninger.

§ 8-2.(forbud mot sluttbehandling av farlig avfall)

Sluttbehandling av farlig avfall er forbudt. Miljødirektoratet eller den departementet bemyndiger kan gi tillatelse til sluttbehandling av farlig avfall på Svalbard dersom særlige grunner tilsier det.

§ 8-3.(husholdningers opplysningsplikt om farlig avfall)

Husholdninger som leverer farlig avfall, plikter så langt det er mulig å gi opplysninger om avfallets innhold og egenskaper og sørge for at emballasjen er merket med disse opplysningene.

§ 8-4.(virksomheters plikt til levering og deklarering av farlig avfall)

Virksomheter hvor det oppstår farlig avfall skal levere det farlige avfallet til lovlig avfallsanlegg minst en gang hvert andre år. Ved nedleggelse av virksomhet eller ved driftsstans ut over tre måneder inntrer leveringsplikten umiddelbart.

Virksomheter skal ved levering av farlig avfall til lovlig avfallsanlegg eller ekstern transportør gi tilstrekkelige opplysninger om avfallets opprinnelse, innhold og egenskaper slik at den videre håndteringen av avfallet kan skje på en forsvarlig måte.

Når farlig avfall blir levert til lovlig avfallsanlegg på Svalbard eller til ekstern transportør for frakt til norsk fastland, skal virksomheten sørge for å deklarere avfallet på deklarasjonsskjema godkjent av Miljødirektoratet. Avfallsanlegget kan deklarere for virksomheten dersom det er praktisk vanskelig for virksomheten å deklarere selv. Den som deklarerer avfallet, skal sørge for at deklarasjonsskjemaets løpenummer fremgår tydelig på avfallets emballasje. Merkingen må tåle påregnelige kjemiske, fysiske og klimatiske påvirkninger.

Kapittel 9. Om avfall og lasterester fra skip

§ 9-1.(plikt til å motta avfall og lasterester fra skip)

Den som driver Longyearbyen havn, skal etablere og drifte mottaksordning for avfall og lasterester fra skip i havnen, og regnes som havneansvarlig etter dette kapitlet.

Mottaksordningen skal være tilstrekkelige til å dekke et normalt behov for levering i havnen, uten at skipene forsinkes unødig. Den havneansvarlige skal sørge for at mottatt avfall blir levert videre til lovlig avfallsanlegg.

Med avfall fra skip menes enhver form for avfall, herunder kloakk og andre rester enn lasterester, som oppstår mens et skip er i drift, og som omfattes av vedleggene I (olje), IV (kloakk), V (søppel) og VI (utslipp til luft) til MARPOL 73/78, jf. forskrift 30. mai 2012 nr. 488 om miljømessig sikkerhet for skip og flyttbare innretninger, og lasterelatert avfall som definert i retningslinjene for gjennomføringen av vedlegg V til MARPOL 73/78.

Med lasterester menes rester av lastematerialer i lasterom eller tanker etter at lossing og rengjøring er avsluttet, herunder også restmengder og søl ved lasting/lossing.

§ 9-2.(gebyr)

Omkostningene forbundet med mottak og videre håndtering av avfall og lasterester fra skip, skal dekkes ved innkreving av avfallsgebyrer fra skip som anløper havnen. Gebyrets størrelse fastsettes av havneansvarlig og skal ikke overstige omkostningene forbundet med mottaksordningene i havnen.

§ 9-3.(meldeplikt)

For skip, unntatt rutegående skip, fiskefartøy og fritidsbåter godkjent for høyst 12 personer, som anløper Longyearbyen havn, skal skipsføreren gi melding om levering av avfall og lasterester i havnen

a.minst 24 timer før anløp, dersom anløpshavnen er kjent,
b.så snart anløpshavnen er kjent, dersom denne opplysningen først er tilgjengelig mindre enn 24 timer innen anløp, eller
c.senest ved avgang fra foregående havn, dersom reisen varer mindre enn 24 timer.

Melding skal gis i meldingstjenesten SafeSeaNet, og opplysningene skal være tilgjengelige om bord i det minste til neste anløpshavn, og skal kunne forevises Sjøfartsdirektoratet. Skip med hyppige anløp innenfor 24 timer og skip som anløper havner hvor det ikke betales kaiavgift, skal gi melding til den havnen hvor avfall skal leveres. Dersom skipets neste anløpshavn befinner seg utenfor de nordiske landene, skal utfylt melding foreligge på engelsk.

§ 9-3a.(plikt til å levere avfall og lasterester)

For skip som er nevnt i § 9-3 første ledd, skal skipsfører sørge for at avfall og lasterester leveres mottaksanlegget i Longyearbyen havn før avgang, i samsvar med de relevante utslippsnormene fastsatt i MARPOL-konvensjonen.

Skip som har dokumentert tilstrekkelig kapasitet til oppbevaring av avfall og lasterester som genereres under reisen i tillegg til det som allerede er om bord kan fortsette til neste havn uten å levere avfall og lasterester før avgang.

For oljeholdig avfall skal det være en restkapasitet på minst 75 % av totalkapasiteten.

Dersom det ikke kan fastslås at neste anløpshavn har tilfredsstillende mottaksanlegg eller det ikke er kjent hva som er neste anløpshavn, kan Sjøfartsdirektoratet kreve at avfall og lasterester leveres før avgang selv om oppbevaringskapasiteten om bord anses tilstrekkelig etter annet og tredje ledd.

0Tilføyd ved forskrift 2 juni 2023 nr. 1237 (i kraft 1 oktober 2023).

§ 9-4.(havneansvarliges plikt til å varsle Sjøfartsdirektoratet)

Den havneansvarlige plikter umiddelbart å varsle Sjøfartsdirektoratet i meldingstjenesten SafeSeaNet Norway når det oppdages at et skip ikke leverer avfall i samsvar med det som er meldt i henhold til § 9-3.

§ 9-5.(avfall fra fritidsbåter)

Alle havner på Svalbard kan ta imot avfall fra fritidsbåter.

§ 9-6.(tilsynsmyndighet)

Sysselmesteren fører tilsyn med at havnens plikter etter dette kapitlet overholdes. Sjøfartsdirektoratet fører tilsyn med at meldeplikten i § 9-3 og leveringsplikten i § 9-3a overholdes.

0Endret ved forskrifter 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021), 2 juni 2023 nr. 1237 (i kraft 1 oktober 2023).

Del IV. Gebyrer

Kapittel 10. Om avløps- og avfallsgebyrer

§ 10-1.(hjemmel til å fastsette forskrift om avløps- og avfallsgebyrer)

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan fastsette forskrift om avløps- eller avfallsgebyrer for et planområde eller deler av et planområde.

Forskrifter om gebyr skal som et minimum fastsette

a.hvem som er pliktig til å betale gebyr jf. § 10-2
b.til hvem gebyret skal betales og regler om innkreving av gebyret, og
c.regler for hvordan gebyrene beregnes.
0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 10-2.(plikt til å betale gebyr)

Plikt til å betale avløpsgebyr har brukeren eller eieren av eiendom som er tilknyttet felles avløpsanlegg.

Plikt til å betale avfallsgebyr har brukeren eller eieren av eiendom som plikter å delta i avfallsordning for husholdningsavfall etablert i medhold av § 7-1 første og tredje ledd, og bruker eller eier av eiendom som deltar i innsamlingsordning for næringsavfall etablert i medhold av § 7-1 annet ledd.

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger kan i forskrift etter § 10-1 frita eiere eller brukere av hytte fra plikten til å betale avfallsgebyr etter andre ledd dersom eieren eller brukeren allerede er gebyrpliktig etter annet ledd for eiendom som brukes som bolig.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 10-3.(gebyrenes størrelse)

Avløps- og avfallsgebyrer fastsatt i henhold til denne forskriften skal fullt ut dekke kostnadene til investering og drift som den som er ansvarlig for drift av avløpsanlegg eller avfallsordning har. Gebyrene må ikke overstige den ansvarliges kostnader.

Gebyrenes størrelse skal fastsettes på grunnlag av et overslag over antatte samlede direkte og indirekte kostnader knyttet til tjenestene for de nærmeste årene. Oversikt over kostnadene skal utarbeides av den ansvarlige for avløpsanlegg eller avfallsordning.

§ 10-4.(pant for forfalt krav på gebyr)

Forfalt krav på gebyr er sikret med pant i eiendommen etter lov om pant § 6-1. Gebyrene kan kreves inn av skattefogden i Troms etter reglene for innkreving av skatt på Svalbard.

Del V. Internkontroll

Kapittel 11. Krav til internkontroll i virksomheter

§ 11-1.(plikt til internkontroll)

Den som er ansvarlig for offentlig eller privat virksomhet, skal sørge for at det innføres og utøves internkontroll i virksomheten for å ivareta krav for så vidt gjelder forurensning og avfall fastsatt i eller i medhold av svalbardmiljøloven og krav for så vidt gjelder produkt som kan medføre miljøforstyrrelser fastsatt i eller i medhold av produktkontrolloven.

Med internkontroll menes systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetenes aktiviteter planlegges, organiseres, utføres, sikres og vedlikeholdes i samsvar med nevnte krav.

§ 11-2.(internkontrollens innhold)

Internkontrollen skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse i det omfang som er nødvendig for å etterleve kravene nevnt i § 11-1.

Internkontroll innebærer at virksomheten skal

a.sørge for at lovene nevnt i § 11-1, forskrifter gitt i medhold av disse som gjelder for virksomheten og eventuelle tillatelser og pålegg er tilgjengelige, og ha oversikt over de kravene som er av særlig viktighet for virksomheten
b.sørge for at arbeidstakerne har tilstrekkelig og oppdaterte kunnskaper om og ferdigheter i virksomhetens arbeid med internkontroll
c.fastsette mål for virksomhetens miljøpåvirkning
d.ha oversikt over virksomhetens organisasjon, herunder hvordan ansvar, oppgaver og myndighet for arbeidet med å sikre etterlevelse av kravene i § 11-1 er fordelt
e.kartlegge farer og problemer, og på denne bakgrunn vurdere risiko, og utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene
f.iverksette rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav fastsatt i eller i medhold av lovgivningen nevnt i § 11-1, og
g.foreta systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt.

Kravene i første ledd bokstav c til g skal dokumenteres skriftlig.

§ 11-3.(tilsyn med internkontroll)

For kravene fastsatt i eller i medhold av svalbardmiljøloven fører Sysselmesteren tilsyn med de virksomhetene hvor Sysselmesteren er myndighet og Miljødirektoratet tilsyn med de virksomhetene hvor Miljødirektoratet er myndighet.

For krav fastsatt i eller i medhold av produktkontrolloven fører Miljødirektoratet tilsyn med mindre annet følger av særskilt delegering.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

Del VI. Avsluttende bestemmelser

Kapittel 12. Felles bestemmelser om tilsyn, straff m.m.

§ 12-1.(unntak)

Når særlige grunner foreligger kan Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger gjøre unntak fra forskriften.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 12-2.(tilsyn)

Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger fører tilsyn med at forskriften overholdes. Tilsynsmyndighet for levering og mottak av avfall og lasterester fra skip følger av § 9-6 og krav til internkontroll følger av § 11-3.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 12-3.(tvangsmulkt)

For å sikre at bestemmelsene i forskriften eller vedtak i medhold av forskriften blir gjennomført kan Sysselmesteren fastsette tvangsmulkt i medhold av svalbardmiljøloven § 96.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 12-4.(direkte gjennomføring)

Blir plikter som følge av loven eller vedtak i medhold av loven ikke etterlevd, kan Sysselmesteren eller den departementet bemyndiger selv sørge for nødvendige tiltak for å få plikten overholdt etter svalbardmiljøloven § 97.

0Endret ved forskrift 22 juni 2021 nr. 2122 (i kraft 1 juli 2021).

§ 12-5.(straff)

Overtredelser av denne forskriften eller vedtak i medhold av denne forskriften straffes etter svalbardmiljøloven § 99 eller produktkontrolloven § 12.

§ 12-6.(ikrafttredelse)

Forskriften trer i kraft 1. januar 2021.

Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 24. juni 2002 nr. 724 om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall på Svalbard. Forskrifter fastsatt med hjemmel i forskrift 24. juni 2002 nr. 724 gjelder også etter at forskriften her har trådt i kraft.

§ 12-7.(overgangsordning ved krav om tillatelse)

Den som i henhold til forskriften må ha tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58 må søke miljøvernmyndigheten om tillatelse så raskt som mulig. Nødvendige tillatelser må være gitt senest 1. januar 2023.

Kommentarer til forskrift om forurensning og avfall på Svalbard

0Endret ved forskrift 2 juni 2023 nr. 1237 (i kraft 1 oktober 2023).

Forskrift om forurensning og avfall på Svalbard erstatter forskrift 24. juni 2002 nr. 724 om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall på Svalbard.

Del I Innledende bestemmelser

Til kapittel 1 Formål, virkeområde og definisjoner

Til § 1-1 (formål)

Denne forskriften har til formål å beskytte det ytre miljøet på Svalbard mot skade fra avfall og forurensning, både ved å forebygge at negativ påvirkning oppstår og ved å stille krav til forurensende utslipp fra aktiviteter som jevnlig fører til forurensning, og til forsvarlig håndtering av avfall.

Til § 1-2 (virkeområde)

Forskriften har samme virkeområde som svalbardmiljøloven, og omfatter både Svalbards landområder og sjøområdene ut til territorialgrensen, som går 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen. Grensene for Svalbard er angitt i Svalbardloven § 1 andre ledd.

Andre ledd gjør det klart at også utenlandske skip er omfattet av kravene om levering av avfall og lasterester i kapittel 9. Dette er spesielt relevant for bestemmelsene om meldeplikt, som er gitt med hjemmel i skipssikkerhetsloven.

Til § 1-3 (definisjoner)

Bokstav a viser til svalbardmiljølovens definisjon av avfall. En del kulturminner som er vernet etter svalbardmiljøloven vil i henhold til definisjonen være å anse som avfall. Dersom det er grunn til å tro at avfall kan være vernede kulturminner, skal de ikke fjernes uten at det først er avklart med Sysselmannen.

Forskriftens inndeling av avfall i ulike kategorier (husholdningsavfall, næringsavfall og farlig avfall) har betydning for hvilke regler som gjelder for innsamling og behandling av avfallet.

Bokstav b viser til definisjonen av farlig avfall i avfallsforskriften, som gjelder på fastlandet. Definisjonen av farlig avfall på fastlandet kommer fra EØS-regelverket. Selv om Svalbard ikke er en del av EØS-avtalen, er det hensiktsmessig å bruke samme definisjon.

Farlig avfall er avfall som ikke hensiktsmessig kan håndteres sammen med annet avfall fordi det kan medføre alvorlig forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr. I avfallsforskriften er farlig avfall definert som avfall som enten klassifiseres som farlig i henhold til den europeiske avfallslisten (EAL), som fremgår av vedlegg 1 til forskriften, eller avfall som skal klassifiseres som farlig på grunn av avfallets egenskaper, basert på kriterier inntatt i vedlegg 2 til forskriften.

Bokstav d definerer lovlig avfallsanlegg som et anlegg med nødvendig tillatelse eller godkjenning. Forskriften åpner for at avfall som oppstår på Svalbard kan leveres til avfallsanlegg på Svalbard, på fastlandet eller i andre land. Det er regelverket i landet avfallet skal sendes til som er avgjørende for om anlegget er lovlig eller ikke. For at et anlegg for mottak og behandling av avfall på Svalbard skal være lovlig må det ha tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58, jf. forskriften § 7-6 og § 7-7.

Bokstav g viser til definisjonen av tiltakshaver i svalbardmiljøloven. Tiltakshaver betegner den som er ansvarlig for en virksomhet, og som plikter og krav normalt retter seg mot. I henhold til definisjonen er tiltakshaver den som bestemmer over en virksomhet, eller i hvis regning eller interesse den drives.

Del II Forurensning

I del II reguleres en del praktiske tilfeller av forurensende aktiviteter på Svalbard. For forurensning som det ikke er gitt regler om her, gjelder det generelle forbudet mot forurensning i svalbardmiljøloven § 65. For forurensning som ikke er regulert i forskriften vil det derfor være nødvendig å innhente tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller 58 med mindre den aktuelle forurensningen er gjort lovlig gjennom utfyllende bestemmelser i plan.

Til kapittel 2 Om forurenset grunn og mudring og dumping i sjø m.m.

På Svalbard er det store områder med forurenset grunn i tilknytning til lokalsamfunnene, særlig som følge av gruvevirksomhet. Behovet for regulering av forurenset grunn kan oppstå som følge av at grunnen i seg selv er så forurenset at det er behov for opprydding for å unngå spredning, eller at det skal gjennomføres terrenginngrep i forurenset grunn som fører til fare for ytterligere forurensning. Dette kapitlet gir regler for denne siste situasjonen.

Dersom myndighetene ser behov for opprydding på grunn av forurensningsfare uten at det er planlagt terrenginngrep, må tiltak pålegges gjennom enkeltvedtak i medhold av svalbardmiljøloven.

Til § 2-1 (forbud mot terrenginngrep i forurenset grunn)

I henhold til svalbardmiljøloven § 65 vil det være ulovlig å grave eller gjøre andre terrenginngrep i forurenset grunn uten tillatelse dersom det kan føre til fare for forurensning. I første ledd gjentas dette forbudet. Det klare utgangspunktet er at terrenginngrep i forurenset grunn krever tillatelse.

Av definisjonen av terrenginngrep i andre ledd fremgår det at det er inngrep som kan medføre skade eller ulempe på miljøet som er omfattet.

I saker i planområdene hvor faren for forurensning er liten, gis det i tredje ledd hjemmel for å gjøre unntak fra kravet om tillatelse dersom forurensningen ikke vil medføre fare for «nevneverdige skader eller ulemper». Dette er den samme avgrensningen som er gjort på fastlandet i forurensningsloven § 8 tredje ledd. Til forskjell fra på fastlandet må det i henhold til § 2-1 tredje ledd fattes et vedtak om at tillatelse likevel ikke er nødvendig. Myndighet til å gjøre unntak vil normalt ligge hos Sysselmannen. Tiltakshaver bør kontakte Sysselmannen for å avklare om det er behov for å sende inn dokumentasjon om tiltaket og grunnforholdene som grunnlag for Sysselmannens vurdering av om unntak skal gis. Muligheten til å gjøre unntak er begrenset til planområder med godkjent plan.

På grunn av utfordringer med mye eldre infrastruktur på Svalbard oppstår det løpende akutte behov for utbedring av skader, og dermed behov for terrenginngrep i den forbindelse. Slike umiddelbare reparasjoner kan f.eks. dreie seg om å tette lekkasjer på vann- og avløpsledninger eller å reparere noe for å sikre levering av fjernvarme eller elektrisitet. Denne typen utbedringer er det behov for å kunne gjennomføre umiddelbart uten å vente på tillatelse. I fjerde ledd er det derfor gjort unntak fra kravet om tillatelse i tilfeller der viktig infrastruktur må repareres umiddelbart. Det er stilt krav om at massene som graves opp ikke må fjernes fra stedet, men legges tilbake på samme sted. Ved behov eller ønske om å flytte massene, må det søkes om tillatelse til dette. Dersom gravingen kan medføre fare for at jordmasser e.l. spres gjennom avrenning er det stilt krav om at det skal gjøres tiltak for å unngå dette. Eksempler på tiltak kan være bruk av filterduk for å holde igjen jordmasser eller bruk av rør for å lede vann vekk fra områder der det kan føre til skade.

Til § 2-2 (plikt til å vurdere om det er forurenset grunn ved terrenginngrep)

Bestemmelsen stiller krav om at tiltakshaver må klarlegge omfanget av forurenset grunn i et område når det planlegges et terrenginngrep. Plikten gjelder bare i områder der det er grunn til å tro at det er forurenset grunn. Dette kan for eksempel være områder hvor det har vært virksomhet som kan ha forurenset grunnen, det finnes tilkjørte masser eller hvor det av andre årsaker er grunn til å tro at det er forurenset grunn.

Miljødirektoratets nettbaserte database Grunnforurensning kan brukes som utgangspunkt i vurderingen av behovet for å gjøre kartlegginger etter § 2-2. Registreringene der kan gi indikasjoner på at det kan være forurensninger i grunnen i omkringliggende områder, men det er viktig å være oppmerksom på at databasen ikke gir en fullstendig oversikt.

Kravet om undersøkelser innebærer at det må gjøres en kartlegging av grunnen i området. Hvis det ikke foreligger tilstrekkelig informasjon fra tidligere undersøkelser, vil dette i det fleste tilfeller medføre behov for prøvetaking og analyse. Prøvetaking vil i mange tilfeller være et terrenginngrep som kan medføre fare for forurensning. Tiltakshaver bør derfor kontakte Sysselmannen for en avklaring for behovet for tillatelse. Arbeidet må gjøres av fagmiljøer med kompetanse på området og etter anerkjente metoder.

Til § 2-3 (krav til innhold i søknad om tillatelse til terrenginngrep i forurenset grunn)

Dersom klarleggingen etter § 2-2 viser at grunnen er forurenset, må tiltakshaver søke Sysselmannen om tillatelse til å gjøre terrenginngrep. Det er i bestemmelsen stilt minimumskrav til søknaden som skal sikre at Sysselmannen får et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om tillatelse skal gis, og på hvilke vilkår.

Sysselmannen kan be om flere opplysninger enn de som er listet opp i bestemmelsen dersom det er behov for det. En slik beslutning vil være en prosessledende avgjørelse og ikke et enkeltvedtak som kan påklages.

Til § 2-4 (forbud mot mudring)

Mudring i sjø krever alltid tillatelse. Med mudring menes å fjerne eller flytte masser fra eller på sjøbunnen. Formålet vil ofte være å øke seilingsdypet. Det følger av andre ledd at mudring ikke omfatter oppvirvling av masser som følge av normale aktiviteter i sjø som ikke har som formål å fjerne masser, f.eks. alminnelig skipstrafikk eller legging av rør og kabler.

Massene som fjernes ved mudring er avfall. Det skal i søknaden opplyses om hvordan massene skal disponeres, jf. § 2-8 bokstav f, slik at Sysselmannen ved behandling av søknaden kan vurdere om det skal stilles vilkår til håndteringen av massene.

Til § 2-5 (forbud mot dumping)

Dumping av avfall og materiale i sjø krever alltid tillatelse. I bestemmelsen er det tatt inn en uttømmende liste over hvilke materialer det kan gis tillatelse til å dumpe. Andre materialer vil det uansett ikke være mulig å gi tillatelse til på grunn av begrensninger som følger av OSPAR-konvensjonen, som Norge er bundet av, og som også gjelder for Svalbard.

Til § 2-6 (forbud mot plassering av materiale)

Plassering av materiale i sjø for et annet formål enn det som det opprinnelig ble bygd eller konstruert for, krever alltid tillatelse. Dette anses ikke som dumping fordi formålet ikke er å bli kvitt materialet, men å nyttiggjøre seg det til et annet formål. Et eksempel på tiltak som kan omfattes av bestemmelsen er bruk av betongkonstruksjoner til å danne kunstig rev i sjøen.

Plassering av forskningsutstyr i sjøen vil ikke omfattes av forbudet fordi utstyret brukes til sitt opprinnelige formål. Merk at dersom et materiale ikke lenger brukes til formålet det er plassert for vil det være å anse som kassert, og dermed avfall. Siden det er forbudt å etterlate avfall både i og utenfor planområdene, jf. svalbardmiljøloven § 71 første ledd, må utstyret i slike tilfeller fjernes.

Til § 2-7 (forbud mot utfylling)

Utfylling i sjø krever alltid tillatelse. Med utfylling menes å tilføre masser som gjør at landarealet øker. Eksempler på utfylling er etablering av moloer eller bryggeanlegg.

Til § 2-8 (krav til innhold i søknad om tillatelse til mudring, dumping, plassering av materiale og utfylling)

I bestemmelsen er det stilt krav til innhold i søknad om tillatelse til mudring, dumping, utfylling og plassering av materiale i sjø. Dette er minimumskrav som skal sikre at Sysselmannen får et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om tillatelse skal gis, og på hvilke vilkår. Sysselmannen kan be om flere opplysninger enn de som er listet opp i bestemmelsen dersom det er behov for det. En slik beslutning vil være en prosessledende avgjørelse og ikke et enkeltvedtak som kan påklages.

Til kapittel 3 Om lagring av farlig avfall, petroleumsprodukter m.m. på tanker

I kapittel 3 er det gitt regler for lagring av farlig avfall, petroleumsprodukter og andre farlige kjemikalier på tanker. For noen tanker er det stilt krav om tillatelse etter svalbardmiljøloven. For andre tanker gjelder standardkrav gitt i § 3-2 til § 3-4. Det er ulike krav for tanker av ulik størrelse og for tanker i og utenfor et planområde.

Til § 3-1 (krav om tillatelse til tanklagring)

Av første ledd følger det at lagring av farlig avfall, petroleumsprodukter og andre farlige kjemikalier på tanker bare kan skje dersom det er gitt tillatelse til det etter § 3-4 første og andre ledd jf. svalbardmiljøloven § 57 eller § 58, eller det er tillatt i medhold av § 3-2, § 3-3 eller § 3-4 tredje ledd.

Tank er ikke nærmere definert, men det fremgår av første ledd at det også omfatter mindre enheter som fat og kanner, herunder jerrykanner. Malingsspann o.l. er ikke omfattet.

Farlige kjemikalier er definert i § 3-1 andre ledd. Definisjonen er basert på definisjonen i forurensningsforskriften kapittel 18, som regulerer tanklagring på fastlandet. Dette betyr at det i vurderingen av hva som er farlige kjemikalier i henhold til § 3-1 kan ses hen til hva som er å anse som farlige kjemikalier i forurensningsforskriften § 18-3 og veiledning til forurensningsforskriften, selv om REACH-forordningen ikke gjelder på Svalbard.

Et kjemikalie skal anses som farlig dersom ett av alternativene i § 3-1 annet ledd bokstav a til c er oppfylt. I praksis betyr dette at stoffer og stoffblandinger som i henhold til forskrift om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP-forskriften) skal merkes med faremerker (piktogrammer) og stoffblandinger som kan ha negative langtidsvirkninger vil være omfattet av kravene i forskriften.

Eksempler på petroleumsprodukter og farlige kjemikalier kan være diesel, bensin, olje, parafin (flybensin), syrer og frostvæsker.

Det er ikke tillatt med lagring av petroleumsprodukter og farlige kjemikalier i fredete kulturminner eller innenfor deres sikringssone uten særskilt tillatelse, jf. svalbardmiljøloven § 42 og § 44.

Til § 3-2 (krav til lagring i tanker under 2 m​3 planområder)

Lagring i tanker under 2 m​3 i planområdene trenger ikke tillatelse dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Om lagringen er forsvarlig vil kunne avhenge av om det er gjort tiltak for å forebygge forurensningsfare. Behovet for å iverksette tiltak vil avhenge av om lagringen for øvrig er forsvarlig. Vilkårene henger derfor nøye sammen. Innendørs lagring vil som regel være tilstrekkelig til å oppfylle kravet, men det vil kunne avhenge av om det er fare for lekkasjer til ytre miljø. Da må det i tilfelle gjøres tiltak for å forebygge dette, f.eks. at tanken plasseres i et kar e.l.

Lagring av drivstoff til skutere i jerrykanner er omfattet av denne bestemmelsen. For slike små tanker vil det være opp til eier eller den ansvarlige å finne egnede lagringssteder. Kannene må stå på jevnt og stødig underlag og sikres slik at de ikke velter.

For virksomheter vil kravet om internkontroll i kapittel 11 medføre at virksomheten må identifisere behovet for, og innføre systemer for, å sikre overholdelse av kravene.

Kravene i § 3-2 skal forebygge fare for forurensning, og regulerer ikke den ansvarliges plikter dersom lekkasjer eller andre uhell likevel skulle oppstå. Slike hendelser rammes av det generelle forurensningsforbudet i svalbardmiljøloven § 65 første ledd og den ansvarlige har en tiltaksplikt, jf. § 93.

Sysselmannen kan etter andre ledd bestemme at tanker under 2 m​3 likevel må ha særskilt tillatelse. Dette er ment som en sikkerhetsventil som kan benyttes dersom det er særlige forhold som tilsier at miljømyndighetene bør stille bestemte krav.

Til § 3-3 (krav til lagring i tanker mellom 2 m​3 og 10 m​3 i planområder)

Av første ledd fremgår det at for lagring i tanker på mellom 2 m​3 og 10 m​3 i planområder gjelder standardkravene i § 3-5 til § 3-7. Standardkravene erstatter behovet for tillatelse. Det er etter bestemmelsen ikke et vilkår at tanken må være del av en virksomhet. Det betyr at også tanker som eies av privatpersoner vil omfattes av reglene.

Av andre ledd følger det at Sysselmannen eller andre som har fått myndighet etter en konkret vurdering kan bestemme at tanker under 10 m​3 i planområder likevel må ha særskilt tillatelse. Dette er ment som en sikkerhetsventil som kan benyttes dersom det er særlige forhold som tilsier at miljømyndighetene bør vurdere konkret hvilke krav som skal stilles. Standardkravene vil da gjelde i tillegg til tillatelsen. Dersom det er motstrid mellom kravene, vil det strengeste gjelde.

Til § 3-4 (krav til lagring i tanker utenfor planområder og i store tanker i planområder)

Første ledd regulerer tanker på 10 m​3 eller mer i planområdene. Så store tanker har et potensial for å kunne føre til en betydelig forurensning, uavhengig av hvor de er plassert. Det er derfor stilt et absolutt krav om tillatelse i tillegg til standardkravene i § 3-5 til § 3-7.

Andre ledd regulerer tanklagring utenfor planområder. Tanklagring utenfor planområdene krever som hovedregel særskilt tillatelse i tillegg til å oppfylle standardkravene i § 3-5 til § 3-7.

Det er i tredje ledd gjort unntak fra kravet om tillatelse utenfor planområder for lagring i forbindelse med vanlig bruk og vedlikehold av hytter. Slik lagring fører sjelden til fare for forurensning dersom lagringen er forsvarlig. Ved denne typen lagring vil i stedet kravene i § 3-2 om forsvarlig lagring og nødvendige forebyggende tiltak gjelde. Hytter kan stå tomme i lange perioder uten tilsyn, og det er derfor viktig at lagringen forebygger lekkasjer som kan gjøre skade dersom de ikke oppdages tidlig.

Unntaket i tredje ledd er begrenset til lagring i eller ved hytter av mindre mengder som er nødvendige til oppvarming, transport, husholdning eller vedlikehold. Det vil ikke være mulig å si konkret hvor store mengder som tillates lagret etter bestemmelsen. Grensen er satt for å synliggjøre at det ikke vil være tillatt med lagring av større volumer fordi dette ikke er ønskelig utenfor planområdene. Ved lagring av større mengder enn det som er «nødvendig» vil det være krav om særskilt tillatelse.

Tillatelser som er gitt før forskriften trådte i kraft skal i henhold til fjerde ledd fortsette å gjelde frem til de eventuelt endres. Med tillatelse menes her også pålegg. Ved motstrid mellom krav i tillatelsen og standardkravene i kapittel 3 gjelder de strengeste kravene.

Til § 3-5 (krav til forsvarlig lagring og vurdering av miljørisiko)

Første ledd stiller krav om forsvarlig lagring for å unngå forurensning av miljøet eller skade på mennesker eller dyr for tanker fra og med 2 m​3. Kravet gjelder både i og utenfor planområdene, med unntak av tanklagring i eller ved hytter utenfor planområdene i tråd med § 3-4 tredje ledd.

For å ta stilling til hva som vil være forsvarlig må det i det enkelte tilfellet gjøres en vurdering av hvilken risiko som er forbundet med lagringen. Det er i andre ledd stilt nærmere krav til gjennomføringen av en slik miljørisikovurdering. Kravene sammenfaller i stor grad med kravene i forurensningsforskriften § 18-5, som gjelder for tanklagring på fastlandet. Se veiledning til forurensningsforskriftenmiljodirektoratet.no.

Kravet om miljørisikovurdering retter seg mot den som er ansvarlig for lagringen. Det kan tenkes at flere aktører hver for seg eller samlet kan være ansvarlige. I de fleste tilfeller vil tankeier eller den som drifter tanken være den naturlige ansvarlige. Det kan imidlertid ut fra forholdene i saken også være aktuelt å legge ansvaret på f.eks. grunneier, leietager eller eier av tankens innhold. Et utgangspunkt for vurderingen kan være å finne frem til den som har størst påvirkning på forurensningsrisikoen til tankanlegget og hvilke aktører som er nærmest til å treffe tiltak for å hindre eller motvirke forurensning fra tankanlegget.

Til § 3-6 (krav til risikoreduserende tiltak)

Kravet om å gjennomføre risikoreduserende tiltak gjelder for tanker med et volum fra og med 2 m​3 i planområdene (jf. § 3-3) og de fleste tanker utenfor planområdene (jf. § 3-4). Det vil være miljørisikovurderingen etter § 3-5 som angir behovet for risikoreduserende tiltak, f.eks. behov for sikring eller behov for andre tiltak for å forhindre akutt forurensning. Tiltak for å hindre akutt forurensning kan dreie seg om alt fra svært enkle tiltak, som f.eks. en alarm, til mer omfattende tiltak som f.eks. et oppsamlingsbasseng. I mange tilfeller er det grunn til å tro at forholdsvis enkle tiltak vil være tilstrekkelig. Kravene er i stor grad sammenfallende med de som er stilt til virksomheter på fastlandet i forurensningsforskriften § 18-6.

Til § 3-7 (krav til beredskap mot akutt forurensning)

Det følger av svalbardmiljøloven § 70 at den som driver virksomhet som kan medføre akutt forurensning skal ha nødvendig beredskap og har plikt til å aksjonere for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense akutt forurensning. Dette kravet vil gjelde for de som har tanker med et volum fra og med 2 m​3 i planområdene (jf. § 3-3) og de fleste tanker utenfor planområdene (jf. § 3-4). I § 3-7 henvises det til kravet i loven og presiseres at beredskapen skal tilpasses miljørisikoen forbundet med lagringen og de risikoreduserende tiltakene som settes i verk.

Et akuttutslipp fra tanklagring har et stort skadepotensial. Det er derfor viktig at den ansvarlige for lagringen har skriftlig rutiner for hvordan en slik situasjon skal unngås og hvordan den skal håndteres dersom den oppstår. Det er derfor tatt inn en henvisning til kravet om internkontroll i kapittel 11.

Til kapittel 4 Om avløp

I kapittel 4 er det gitt regler om håndtering av avløpsvann. I § 4-3 til § 4-5 gis det standardkrav til enkelte typer utslipp av avløpsvann fra virksomheter, husholdninger og hytter, slik at disse kan skje uten særskilt tillatelse.

Til § 4-1 (krav om tillatelse til utslipp av avløpsvann)

Avløpsvann vil normalt medføre forurensning eller fare for forurensning, og må derfor ha tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58. Av første ledd fremgår det at bestemmelser i kapittel 4 som tillater utslipp av avløpsvann gjelder i stedet for slik tillatelse.

I andre ledd er avløpsvann definert som sanitært avløpsvann og industrielt avløpsvann. Overvann omfattes derfor ikke. Overvann vil typisk være overflatevann fra snøsmelting og nedbør. Sysselmannen vil i de fleste tilfeller være myndighet for regulering av overvann etter svalbardmiljøloven.

Til § 4-2 (plikt til å knytte seg til felles avløpsanlegg i planområdene m.m.)

I første ledd er det stilt krav om at bygninger med utslipp av sanitært avløpsvann i planområder skal knyttes til felles avløpsanlegg med utslippstillatelse dersom slike finnes. Et vilkår for tilknytning er at avløpsledning for et slik fellesanlegg går over nærliggende areal. Plikten gjelder bare det sanitære avløpsvannet, slik det er definert i § 4-1 tredje ledd.

Tilknytningsplikten i første ledd innebærer ingen plikt for planansvarlig til å etablere fellesanlegg. Tilknytningsplikten gjelder bare der slikt anlegg faktisk finnes, og er begrenset til å gjelde der avløpsledning fra fellesanlegg går over nærliggende areal. Ledning som går over eiendommen eller i vei i nærheten vil omfattes av dette. Ut over dette må nærliggende areal forstås som innen rimelig avstand. I praksis vil den geografiske avgrensningen av omfanget av tilknytningsplikten kunne gjøres i plan.

Alternativet til tilknytning til fellesanlegg vil ofte være separatutslipp til septiktank. Tilknytning til fellesanlegg vil normalt være den miljømessig beste løsningen, og gir ordnede og oversiktlige forhold både for brukerne og myndighetene. Plikten gjelder også for eksisterende byggverk, jf. andre ledd, men for disse kan det i noen tilfeller være aktuelt å gi unntak etter tredje ledd på grunn av kostnadsmessige forhold.

For hytter gjelder tilknytningsplikten bare dersom det er stilt krav om det i plan, jf. andre ledd. Dette gjelder både nye og eksisterende hytter.

Sysselmannen eller andre som blir delegert myndighet kan etter tredje ledd gjøre unntak fra plikten både for nye og eksisterende bygg. Adgangen til å gjøre unntak er begrenset til tilfeller der det er kostnadsmessige eller miljømessige forhold som tilsier at unntak bør gis. Forholdene på Svalbard med permafrost og særlige utfordringer med legging av rørgater vil typisk være relevant i en kostnadsvurdering, mens alternative utslippsløsninger kan være et eksempel på et miljømessig forhold.

Det er i fjerde ledd presisert at tilknytning til fellesanlegg etter første ledd anses som en tillatelse til utslipp, slik at ytterligere tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 eller § 58 ikke er nødvendig.

Etter femte ledd kan den ansvarlige for et avløpsanlegg pålegges å motta avløpsvann fra andre. Bestemmelsen gjelder for alt avløpsvann og til både fellesanlegg og andre avløpsanlegg. Bestemmelsen skal sikre at påslipp til et avløpsanlegg kan gjennomføres uavhengig av privatrettslige forhold i tilfeller der det vil være den beste miljømessige løsningen for et utslipp.

Til § 4-3 (krav til utslipp av gråvann fra hytter i planområder)

Bestemmelsen lovliggjør utslipp av inntil 3000 liter gråvann fra hytter som ligger i områder satt av til hytteområde i godkjent plan etter svalbardmiljøloven, jf. første ledd bokstav a. For utslipp over 3000 liter og for utslipp fra hytter andre steder i planområdene må det søkes Sysselmannen om særskilt tillatelse. Dersom det i plan er stilt krav om tilknytning til felles avløpsanlegg vil et slikt krav gå foran, slik at direkteutslipp etter bestemmelsen ikke vil være lovlig, jf. første ledd bokstav b.

I bokstav c er det stilt krav om at grunnforholdene rundt hytta må være egnet til å infiltrere vannet, dvs. at vannet ikke flyter på overflaten. Det vil i utgangspunktet være opp til den ansvarlige for utslippet å vurdere om grunnforholdene er egnet til infiltrasjon, men Sysselmannen bør kontaktes dersom man er i tvil om vilkåret er oppfylt.

Gråvann er i andre ledd definert som avløpsvann fra kjøkken, bad og vaskerom. Det tillates ikke utslipp av svartvann (kloakk) fra hytter. Svartvann må samles opp og leveres til mottak. For at gråvannsutslippet skal være lovlig må det i henhold til første ledd bokstav d bare ha innhold som er vanlig fra husholdninger, dvs. f.eks. såpe- og matrester fra oppvask. Det er ikke tillatt med utslipp av maling eller andre kjemikalier (f.eks. white spirit).

Sysselmannen kan i henhold til tredje ledd kreve at utslipp fra hytter omfattet av første ledd likevel må ha tillatelse. Tillatelser til utslipp av inntil 3000 liter gråvann som er gitt før forskriften trer i kraft oppheves og erstattes av kravene i forskriften.

Bestemmelsen berører hovedsakelig Longyearbyen planområde, som har flere områder avsatt til hytter i plan.

Til § 4-4 (krav til utslipp av gråvann fra hytter utenfor planområder)

Bestemmelsen lovliggjør utslipp av inntil 500 liter gråvann fra hytter utenfor planområder. Grensen er betydelig lavere enn for hytter i planområder i § 4-3. Dette skyldes både at mange av hyttene brukes relativ lite, og at en lavere grense ivaretar ønsket om et høyere beskyttelsesnivå utenfor planområdene.

For at utslippet skal være lovlig må krav til infiltrasjon og innhold i gråvannet i § 4-3 første ledd bokstav c og d være oppfylt.

Sysselmannen kan i henhold til andre ledd kreve at utslipp omfattet av første ledd likevel må ha tillatelse. Dette kan blant annet være aktuelt dersom det er behov for å stille flere vilkår til utslippet, f.eks. utslippssted. Tillatelser til utslipp av inntil 500 liter gråvann som er gitt før forskriften trer i kraft oppheves og erstattes av kravene i tillatelsen.

Til § 4-5 (krav til utslipp av avløpsvann fra vaskeplass for kjøretøy)

Bestemmelsen lovliggjør utslipp fra vaskeplasser som oppfyller vilkårene i bokstav a til c. For utslipp av avløpsvann som ikke oppfyller vilkårene må det søkes om særskilt tillatelse fra Sysselmannen.

Med «fast vaskeplass» menes sted der det jevnlig vaskes kjøretøy. Det vil blant annet gjelde for virksomheter med en spyleslange utenfor til bruk for de ansattes og bedriftens biler. Det er ikke et vilkår at vaskeplassen er innrettet med tanke på vask av kjøretøy. Det er tilstrekkelig at det rent faktisk blir vasket der jevnlig.

Bestemmelsen regulerer bare virksomheter, ikke private husholdninger. Verksteder må i de fleste tilfeller ha tillatelse fra Sysselmannen på grunn av andre utslipp. Vasking av kjøretøy i tilknytning til verksteder med utslippstillatelse omfattes derfor heller ikke av bestemmelsen.

For at et utslipp skal være lovlig etter bestemmelsen må det ledes til et felles avløpsanlegg med utslippstillatelse, jf. bokstav a. I Longyearbyen innebærer det at private aktører må søke Longyearbyen lokalstyre om å få slippe vannet på lokalstyrets avløpsnett. Sysselmannen kan om nødvendig pålegge eier av felles avløpsanlegg å ta imot avløpsvannet, jf. § 4-2 femte ledd. Dersom avløpsvannet ikke slippes på et fellesanlegg, må virksomheten søke Sysselmannen om særskilt tillatelse til utslipp direkte til resipient. Det er opp til Sysselmannen å vurdere om slik tillatelse skal gis.

Det må i henhold til bokstav b som et minimum etableres et sandfang eller lignende som holder tilbake partikler, tungmetaller og miljøgifter fra vaskevannet før det slippes på avløpsanlegget.

I tillegg er det et vilkår etter bokstav c at avløpsvannet ikke kan ha høyere innhold av olje enn 50 mg/l ved påslipp til felles avløpsanlegg. Det betyr at det i noen tilfeller må installeres oljeutskiller for at utslippet skal bli lovlig. Behovet for oljeutskiller vil blant annet avhenge av hvor godt sandfanget renser vannet, hvor hyppig det vaskes kjøretøy i virksomheten og hvor skitne kjøretøyene er osv.

Det er ikke stilt krav til drift og vedlikehold av sandfang eller til prøvetaking av avløpsvannet. Krav om dette følger likevel indirekte av kravet om internkontroll i virksomheter i kapittel 11. Internkontroll for overholdelse av § 4-5 vil blant annet innebære at virksomheten må etablere rutiner for å sørge for at utslippskravene overholdes, noe som blant annet vil innebære jevnlig kontroll og vedlikehold.

Sysselmannen kan i henhold til andre ledd kreve at utslippet i stedet skal reguleres i egen tillatelse etter svalbardmiljøloven.

Til § 4-6 (tilleggskrav til avløpsvann som slippes på felles avløpsanlegg)

Bestemmelsen gir hjemmel til å stille krav til et påslipp til felles avløpsanlegg dersom det er nødvendig for å ivareta anleggseieres behov slik disse er listet opp i bokstav a til d. Krav kan stilles i forskrift eller i enkeltvedtak. Eier kan i stedet stille krav til den som slipper på avløpsvann på ledningsnettet gjennom en påslippsavtale, men slike avtaler vil ofte være lite fleksible med hensyn til å kunne gjøre endringer. Å stille krav i enkeltvedtak eller forskrift kan derfor være mer effektivt og hensiktsmessig. Listen over hensyn som kan ivaretas gjennom krav til påslippet i enkeltvedtak eller forskrift er uttømmende.

På Svalbard er det i praksis planansvarlig som eier felles avløpsanlegg. Det er i Longyearbyen behovet for regulering av påslippene er størst, og § 4-6 er derfor først og fremst utformet med sikte på bruk der. Myndighet etter bestemmelsen er lagt til Sysselmannen, men med mulighet for departementet til å delegere slik myndighet til andre.

Etter bokstav a kan et krav begrunnes i at det er nødvendig for at eier av avløpsanlegget skal kunne overholde krav i utslippstillatelsen til anlegget etter svalbardmiljøloven. Dette er først og fremst mengdebegrensninger for utslipp av organisk stoff, miljøgifter osv. som er satt av hensyn til resipienten. Et krav etter bokstav a kan for eksempel innebære at avløpsvannet må renses eller at det må skilles ut enkelte stoffer før påslipp.

Etter bokstav b kan det stilles krav for å beskytte avløpsanlegget, f.eks. for å unngå skader på ledninger ved påslipp av fett eller olje fra avløpsvannet. Det kan både være aktuelt å pålegge rensing for å redusere påslippet og å nekte påslipp av enkelte fraksjoner, f.eks. frityrolje.

Bokstav c gir hjemmel for å stille krav for å hindre at driften av avløpsanlegget vanskeliggjøres, f.eks. krav til tidspunktet for et større påslipp for å unngå overbelastning på ledningsnettet eller renseanlegget.

Etter bokstav d kan det stilles krav til påslippet for å beskytte helsen til personalet som drifter avløpsanlegget. Dette kan for eksempel være giftige eller etsende stoffer eller eksplosjonsfarlige forbindelser.

Det er ikke anledning til å stille krav til påslipp av sanitært avløpsvann, jf. tredje ledd. Dette skyldes behovet for forutsigbare og gode løsninger for håndtering av slikt avløpsvann (kloakk) for å hindre smittespredning, luktproblemer osv. Eier av avløpsanlegget må i stedet jobbe forebyggende overfor husholdninger og virksomheter ved å informere og veilede om riktig bruk av avløpssystemene.

Til kapittel 5 Ikke vedtatt

Del III Avfall

Til kapittel 6 Om forsøpling

Til § 6-1 (unntak fra forbudet mot forsøpling i svalbardmiljøloven § 71)

Av svalbardmiljøloven § 71 følger det et generelt forbud mot å etterlate avfall utenfor planområder, og et krav om at avfall som oppstår i planområdene bare må tømmes eller etterlates på steder som er særskilt innrettet for det.

I § 6-1 første ledd gjøres det unntak fra forbudet ved at det åpnes for at rent trevirke og papir kan brukes som brensel ved bålbrenning eller ved fyring i ovn i bygninger. Slik brenning tillates både i og utenfor planområdene. Hensikten med åpningen av mulighet for å brenne rent trevirke og papir er ikke å kunne samle slikt avfall til et bål og brenne det som avfallshåndtering.

Med «rent trevirke» menes planker og annet treverk som ikke er tilsølt eller behandlet med impregnering, maling eller lim (plater) e.l. Med «papir» menes også papp og kartong. Avfallet kan ikke inneholde plast. Emballasje med plastbelegg, slik som melke- og juicekartonger kan derfor ikke brennes.

Ved bålbrenning følger det i tillegg krav til opprydding i forskrift om leiropphold på Svalbard. Bål kan ikke brennes i sikringssonen for fredede kulturminner uten særskilt tillatelse, jf. svalbardmiljøloven § 42.

I andre ledd er Sysselmannen gitt myndighet til i særlige tilfeller å tillate at avfall etterlates utenfor planområdene. Dette er ment som en snever unntaksbestemmelse. Etter en konkret vurdering kan det imidlertid anses forsvarlig å tillate at f.eks. nedbrytbart avfall eller andre mindre problematiske avfallsfraksjoner fra mindre lokalsamfunn og fangststasjoner etterlates i tilfeller hvor transport av avfallet vil være vanskelig.

Til § 6-2 (plikt til å sette opp avfallsbeholdere)

Av første ledd følger det en plikt for den som driver dagligvarehandel, kiosk, kafé og lignende som selger typiske kioskvarer, bakervarer, take away-mat osv. til å sørge for at det settes opp søppelkasser i nærheten av utsalgsstedet, og til å foreta nødvendig opprydding i området. Varene de selger har emballasje som kan føre til fare for forsøpling ved at kundene må bli kvitt for eksempel is- og sjokoladepapir, tomme brusbokser osv. etter å ha handlet. Plikten omfatter alle bedrifter som selger for eksempel is, pastillesker, sjokolade eller lignende kioskvarer, selv om dette ikke er bedriftens primære virksomhet. Dette inkluderer bl.a. hoteller med utsalg i resepsjonen og museumsbutikker. Også mobile eller midlertidige utsalg omfattes av plikten.

Utsalgsstedene har fortjeneste på salg av varene som forårsaker forsøplingen og kan derfor dekke inn kostnadene gjennom inntekter fra salg. Dette er i tråd med prinsippet om at miljøpåvirker skal betale i svalbardmiljøloven § 9. Bestemmelsen er mest relevant for Longyearbyen planområde, der det er flest turister og flest utsalgssteder.

Utsalgsstedene må ikke selv oppfylle plikten. De kan sette bort oppgaven til andre. I Longyearbyen vil for eksempel Longyearbyen lokalstyre kunne drifte denne tjenesten etter avtale med de ansvarlige.

De som har plikt til å sette opp og tømme avfallsbeholdere etter første ledd skal også foreta nødvendig opprydding i området, jf. andre ledd. I tillegg har den som er ansvarlig for midlertidige salgsboder, leirplasser eller andre type aktiviteter innenfor planområdene som forårsaker forsøpling plikt til å rydde opp etter aktiviteten. For de som bare er pålagt ryddeplikt er det ikke et krav om at de omsetter varer eller tar imot vederlag for turer osv. Plikten etter andre ledd kan på samme måte som plikten etter første ledd utføres av andre på oppdrag fra den ansvarlige.

I tredje ledd gis Sysselmannen eller den som bemyndiges hjemmel til å pålegge konkrete tiltak for å gjennomføre pliktene i første og andre ledd. Dette kan for eksempel være et krav om å ha lokk på avfallsbeholderne, slik at avfallet ikke spres.

Til kapittel 7 Om innsamling og behandling av avfall

Til § 7-1 (planansvarliges plikt til å etablere avfallsordninger)

Bestemmelsen regulerer planansvarliges plikt til å etablere ordninger for innsamling og mottak av husholdningsavfall og til å tilby slike ordninger for næringsavfall som i art og mengde ligner på husholdningsavfall. Husholdninger og hytter plikter å delta i ordningene, jf. § 7-3. For næringsavfall er bruk av ordningene frivillig, jf. § 7-4.

Etter første ledd skal planansvarlig etablere et tilbud for både mottak og innsamling av husholdningsavfall. Tilbudet skal være tilstrekkelig til å kunne ta hånd om de avfallsmengdene som oppstår innenfor området. For hytter er det bare krav om å tilby mottaksordninger, for eksempel at avfallet fra hytter kan leveres inn sammen med det øvrige husholdningsavfallet.

Med «innsamling» menes en form for henteordning. Det er ikke krav om avfallet skal hentes ved den enkelte virksomhet eller husholdning. Det er tilstrekkelig at det finnes leveringspunkter i rimelig gangavstand fra bygningene, f.eks. i form av kontainere plassert utendørs eller inne i bygninger som er åpne for brukerne. Ved ønske om å kassere større gjenstander må husholdningene selv frakte avfallet til planansvarliges mottak.

Planansvarliges plikt til å tilby innsamling og mottak av næringsavfall er regulert i andre ledd. Plikten omfatter bare næringsavfall som i art og mengde ligner på husholdningsavfall (før 2013 omtalt som forbruksavfall i regelverket). Besitter av næringsavfall plikter ikke å delta i de innsamlingsordningene som planansvarlig etablerer, men må da selv sørge for å levere avfallet til lovlig avfallsanlegg. Andre ledd er innholdsmessig en gjeninnføring av reglene som fulgte av 2002-forskriften før omleggingen til begrepene husholdningsavfall og næringsavfall i 2013. Praksis i Longyearbyen har siden 2002 vært at Lokalstyret har fortsatt å tilby innsamling av slikt avfall, og nå er det igjen tatt inn som en plikt i regelverket. Planansvarlig har ikke plikt til å motta andre typer næringsavfall, men kan selv velge å tilby det. Longyearbyen lokalstyre tilbyr mottak av de fleste typer næringsavfall til tross for at de ikke har plikt til det. Det er hovedsakelig i Longyearbyen at det er mange private aktører som genererer næringsavfall. Bestemmelsen er derfor i praksis mest relevant for Longyearbyen.

Tredje ledd gir Sysselmannen eller andre som gis myndighet hjemmel til å etablere særskilte avfallsordninger for visse typer avfall eller kreve sortering ved innsamling. Krav må fastsettes i forskrift. Krav etter bestemmelsen kan gjelde både for husholdningsavfall og for næringsavfall som i art eller mengder ligner på husholdningsavfall. For næringsavfall er det imidlertid frivillig å benytte planansvarliges renovasjonsordninger, slik at eventuelle krav etter tredje ledd bare vil gjelde for virksomheter som velger å delta i ordningene.

Tredje ledd gir hjemmel for videreføring av kravet om installering av matavfallskverner i husholdninger i Longyearbyen. Hjemmel for pålegg om dette til virksomheter vil være i § 7-4 andre ledd.

Det følger av fjerde ledd at planansvarlig må sørge for at avfallet som samles inn eller tas imot leveres videre til lovlig avfallsanlegg. Se merknader til definisjonen av lovlig avfallsanlegg i § 1-3.

Til § 7-2 (planansvarliges plikt til å utarbeide avfallsplan)

Bestemmelsen stiller krav om at det skal utarbeides en avfallsplan for hvert planområde. Planansvarlig har ansvaret for å sørge for at planen lages og oppdateres ved behov, jf. andre ledd.

I første ledd er det stilt minimumskrav til innhold. Disse minimumskravene skal sikre at avfallsplanen gir en god oversikt over avfallssituasjonen i et planområde, og at den adresserer de viktigste utfordringene et planområde har på avfallsområdet.

Formålet med avfallsplanene er å planlegge avfallshåndteringen i et planområde og å få oversikt over hvilke typer og mengder avfall som oppstår, mulige behandlingsløsninger osv. Oversikten en avfallsplan gir er i praksis nødvendig for at planansvarlig skal kunne etablere gode avfallsordninger i planområdet. Avfallsplanene skal bidra til at alt avfall som oppstår på Svalbard får en forsvarlig håndtering. Det er et krav om at planene holdes oppdatert.

En plan utarbeidet etter denne bestemmelsen skal ikke sendes inn, men skal kunne vises frem ved tilsyn.

Til § 7-3 (husholdningers plikt til å delta i renovasjonsordninger)

Ifølge bestemmelsen har husholdninger og hytter i planområdene plikt til å delta i avfallsordningene planansvarlig etablerer etter § 7-1. Plikten følges av en plikt til å betale gebyr for tjenesten i henhold til reglene i kapittel 10.

Til § 7-4 (virksomheters plikt til levering av næringsavfall)

Den som produserer næringsavfall skal i henhold til første ledd levere avfallet til lovlig avfallsanlegg. Lovlig avfallsanlegg kan være anlegg på Svalbard eller på fastlandet i Norge eller i et annet land, se definisjonen av lovlig avfallsanlegg i § 1-3.

Risikoavfall vil være å anse som næringsavfall, og kan i tillegg være regulert etter annet regelverk. Helseinstitusjoner, veterinærer, lege- og tannlegevirksomhet plikter å sørge for en hensiktsmessig og hygienisk oppbevaring av slikt avfall. Som risikoavfall regnes blant annet smittefarlig avfall, medisinrester og sprøytespisser. Smittefarlig avfall er avfall som inneholder levedyktige mikroorganismer eller deres toksiner (giftstoffer) og som kan forårsake sykdom hos mennesker eller andre levende organismer, f.eks. rabiessmitte. Slikt avfall må oppbevares slik at det et ikke oppstår fare for spredning av smittestoffer.

Andre ledd gir Sysselmannen eller andre som gis myndighet hjemmel til å gjøre unntak fra plikten til å levere næringsavfall til lovlig mottak i enkeltvedtak eller i forskrift. Hva som i tilfelle kan være hensiktsmessig disponering av avfallet må vurderes konkret. Eksempler kan være tillatelse til gjenvinning av eget avfall, tillatelse til påslipp av fett (matavfall) til avløpsanlegg eller tillatelse til lokal disponering av stein- og jordmasser som oppstår ved graving og mudring fremfor å kreve at dette legges på deponi eller sendes til fastlandet.

I tredje ledd gis det hjemmel til Sysselmannen eller andre som gis myndighet til å fastsette krav i enkeltvedtak eller forskrift om at visse typer næringsavfall skal behandles på en bestemt måte. Eksempler på krav som kan stilles er at enkelte typer avfall skal levers til et bestemt avfallsanlegg, f.eks. for å sikre at det leveres nok avfall til at ordningen fungerer. Bestemmelsen gjelder både i og utenfor planområdene. Bestemmelsen vil være hjemmel for videreføring av kravet om installering og bruk av avfallskverner for matavfall fra virksomheter i Longyearbyen.

Til § 7-5 (krav til håndtering av avfall fra riving og rehabilitering)

Avfall fra riving og rehabilitering av bygg skal i henhold til de generelle reglene om håndtering av avfall leveres til lovlig mottak. Bestemmelsen skal sikre riktig håndtering av avfallet ved å stille krav om kartlegging av avfall som vil oppstå før riving.

I første ledd stilles det krav om at det skal utarbeides en oversikt over avfall som forventes å oppstå ved planlagt riving og rehabilitering der det forventes å oppstå mer enn 10 m​3 avfall. Det skal utarbeides en skriftlig oversikt over avfall som forventes å oppstå og en plan for håndtering av avfallet. Med håndtering menes hvor avfallet skal leveres. For farlig avfall er det i tillegg stilt krav om kartlegging, som innebærer at tiltakshaver må sørge for at bygningsdeler som kan utgjøre farlig avfall identifiseres konkret. Dette kan for eksempel gjelde asbestholdige bygningsmaterialer, visse typer gulvbelegg og elektriske komponenter. Oversikten og kartleggingen skal være skriftlig, men den skal ikke sendes inn. Dokumentene skal imidlertid kunne fremvises ved tilsyn.

Pliktene i bestemmelsen er rettet mot tiltakshaver, som er den som bestemmer over en virksomhet eller i hvis regning eller interesse den drives, jf. svalbardmiljøloven § 3 bokstav o. I praksis vil dette ofte være den som er initiativtaker til rivingen eller rehabiliteringen. Kravene gjelder både for husholdninger og virksomheter. Tiltakshaver skal sørge for at pliktene overholdes, men må ikke selv utarbeide oversikten eller gjennomføre kartleggingen.

I tilfeller der det forventes å oppstå mindre enn 10 m​3 avfall vil uansett de alminnelige kravene til håndtering av avfallet gjelde, herunder krav til levering til lovlig mottak. For virksomheter vil kravet om internkontroll i kapittel 11 føre til et behov for å etablere konkrete rutiner og systemer for håndtering av byggavfall. Dette vil også gjelde i tilfeller som ikke omfattes av § 7-5, f.eks. ved riving av mindre bygg.

Etter andre ledd skal tiltakshaver kunne dokumentere hvor avfallet er levert gjennom fremvisning av kvitteringer e.l.

Det kan i henhold til tredje ledd fastsettes utfyllende krav til håndtering av byggavfall i forskrift. Bestemmelsen vil gi hjemmel for videreføring av egne regler for Longyearbyen i lokal forskrift.

Til § 7-6 (krav om tillatelse til mottak og mellomlagring av avfall)

I første ledd gjentas kravet i svalbardmiljøloven om tillatelse til mottak og mellomlagring av avfall. Plikten til å innhente tillatelse gjelder i utgangspunktet for både nye og eksisterende anlegg, men det er gjort unntak fra kravet for anlegg etablert før 1. januar 2021, se tredje ledd. For disse anleggene gjelder kravet om tillatelse bare dersom Sysselmannen bestemmer at det må søkes om dette.

I andre ledd er det åpnet for at Sysselmannen kan gjøre unntak fra kravet om tillatelse dersom anlegget ikke medfører fare for forurensning eller ikke virker skjemmende. Det kan for eksempel være aktuelt for innendørs anlegg.

Til § 7-7 (krav om tillatelse til behandling av avfall)

Av bestemmelsen følger det et ubetinget krav om at anlegg for behandling av avfall må ha tillatelse etter svalbardmiljøloven.

Med behandling menes prosesser som endrer avfallets egenskaper med tanke på videre disponering. Slike prosesser leder alltid til enten gjenvinning eller sluttbehandling. Anlegg for behandling av avfall på Svalbard vil først og fremst være deponier og forbrenningsanlegg.

Til § 7-8 (myndighet til å fatte enkeltvedtak om innsamling, gjenvinning og annen behandling av avfall)

Bestemmelsen supplerer den myndigheten Sysselmannen eller andre som er bemyndiget har etter de øvrige bestemmelsene i kapittel 7. Bestemmelsen er en videreføring fra forskriften fra 2002, og er ment å være en sikkerhetsventil dersom det er behov for å fatte enkeltvedtak om andre forhold enn det det er gitt eksplisitte hjemler for ellers i forskriften. Hjemmel til å fastsette krav i forskrift om de samme forholdene følger av svalbardmiljøloven § 71 tredje ledd.

Til kapittel 8 Om farlig avfall

Til § 8-1 (krav til forsvarlig lagring m.m. av farlig avfall)

I første ledd stilles det krav om at farlig avfall skal tas hånd om på en forsvarlig måte og at det skal gjøres tiltak for å unngå at avfallet fører til fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr. Kravene er en presisering av tiltaksplikten i svalbardmiljøloven § 65 andre ledd.

Kravene gjelder for alle som oppbevarer (lagrer), transporterer og håndterer farlig avfall, og er rettet mot både husholdninger og virksomheter. Hva som vil være forsvarlig håndtering og hvilke forebyggende tiltak som må gjøres må vurderes konkret ut fra blant annet typen og mengden farlig avfall. Ved lagring vil også lagringssted og varighet på lagringen ha betydning. Ved lagring av farlig avfall på tanker som er omfattet av kapittel 3 vil lagring i tråd med kravene der anses for å være forsvarlig i henhold til § 8-1.

For husholdninger vil det ofte være snakk om små mengder farlig avfall i form av oljer, løsemidler og batterier som kan oppbevares i tette flasker og spann eller andre mindre enheter innendørs. Slik oppbevaring vil normalt være tilstrekkelig til å oppfylle kravet i første ledd.

For virksomheter vil det være større variasjon i typer og mengder farlig avfall, og spesielt ved utendørs lagring vil det i praksis stilles strengere krav til tiltak for å hindre forurensning. Selv om det ikke er stilt krav til materialet i beholdere for farlig avfall utendørs, vil kravet om forebyggende tiltak innebære at lagringen må gjøres i beholdere i et materiale som tåler klimaet på Svalbard. Dessuten kan faren for lekkasje være større utendørs, slik at det må vurderes tiltak for å unngå forurensing av grunnen eller vassdrag i nærheten. I noen tilfeller kan det være behov for å etablere oppsamlingsanordninger for å hindre avrenning ved lekkasje.

For virksomheter vil kravet om internkontroll i kapittel 11 medføre at virksomhetene må kunne vise til en risikovurdering og hvilke tiltak som er vurdert som nødvendige for å oppfylle plikten etter første ledd.

For virksomheter er det i andre ledd stilt krav om merking av det farlige avfallet, både innendørs og utendørs. Kravet skal bidra til at virksomheten får bedre oversikt over avfallet sitt og hindre at kunnskap om avfallet går tapt ved utskifting av personale. Merkingen vil også bidra til riktig håndtering ved levering av avfallet. Merkingen må tåle fysiske og kjemiske påkjenninger og klimatiske forhold som regn, snø og kulde.

Til § 8-2 (forbud mot sluttbehandling av farlig avfall)

Det følger av første ledd at det som hovedregel ikke skal tillates sluttbehandling av farlig avfall på Svalbard. Slikt avfall skal i stedet sendes til lovlig avfallsanlegg. Med sluttbehandling menes deponering og forbrenning. Gjenvinning av avfallet ved at det gjennomgår behandling som gjør at avfallet kan utnyttes til nye produkter eller råvarer er ikke omfattet av forbudet. Slik gjenvinning krever likevel særskilt tillatelse etter forskriften § 7-4 annet ledd med mindre det er tillatt gjennom forskrift til bestemmelsen.

Miljødirektoratet eller andre som bemyndiges kan etter andre ledd gjøre unntak fra forbudet dersom det foreligger særlige grunner. Dette er et strengt vilkår. Unntak vil i praksis sjelden gis, men bestemmelsen er aktuell dersom det viser seg at den miljømessig beste løsningen er at avfallet blir sluttbehandlet på Svalbard.

Til § 8-3 (husholdningers opplysningsplikt om farlig avfall)

Husholdninger har ikke plikt til å levere fra seg farlig avfall innen en bestemt frist. Planansvarlig plikter i henhold til § 7-1 å tilby mottaksordninger for slikt avfall, slik at husholdningene enkelt skal kunne levere det til forsvarlig behandling. For å sikre riktig videre håndtering av avfallet skal husholdningene i henhold til denne bestemmelsen i størst mulig grad gi opplysninger om det farlige avfallet når det leveres. Emballasjen skal merkes med informasjon om innholdet dersom det er kjent for den som leverer fra seg avfallet.

Til § 8-4 (virksomheters plikt til levering og deklarering av farlig avfall)

Av første ledd fremgår det at farlig avfall fra virksomheter skal leveres til lovlig avfallsanlegg minst hvert andre år. Fristen er lenger enn på fastlandet fordi det på Svalbard kan være svært lange avstander til et avfallsanlegg, samtidig som det som regel ikke er store mengder farlig avfall som oppstår. For å hindre fare for forurensning ved lagring over tid er det stilt krav til lagringen i § 8-1.

Ved nedleggelse eller driftsstans ut over tre måneder skal avfallet leveres med en gang.

I andre ledd er det stilt krav til virksomheters opplysningsplikt ved levering til avfallsanlegg.

I tredje ledd er det stilt krav om deklarering av det farlige avfallet ved levering til lovlig avfallsanlegg på Svalbard eller norsk fastland. Deklareringen skjer på skjema fastsatt av Miljødirektoratet, og er det samme som brukes på fastlandet. Deklarasjonsplikten påligger i utgangspunktet avfallsbesitter, men på grunn av krav om norsk personnummer for å kunne gjennomføre deklareringen er det i bestemmelsen åpnet for at avfallsanlegget som mottar avfallet i stedet kan forestå deklareringen. På den måten kan utenlandske aktører lettere få levert det farlige avfallet til lovlig mottak. I praksis er det den som leverer avfallet som må gi opplysningene om avfallet, men selve innsendingen av skjemaet gjøres av mottaksanlegget. Kravet til deklarering gjelder ikke ved levering til avfallsanlegg i andre land.

Til kapittel 9 Om avfall fra skip

Regler om mottak av avfall fra skip på Svalbard fulgte tidligere av forurensningsforskriften kapittel 20, som hadde felles regler for Fastlands-Norge og Svalbard.

Forurensningsforskriften kapittel 20 gjennomfører et EU-direktiv. Siden Svalbard ikke er omfattet av EØS-avtalen er det i denne forskriften fastsatt noen krav som avviker fra reguleringen på fastlandet, slik at de er bedre tilpasset forholdene på Svalbard. Kravene er i tråd med de internasjonale forpliktelsene Norge har i henhold til MARPOL-konvensjonen, som også omfatter Svalbard.

Øvrige plikter rettet mot skipene følger av annet regelverk, herunder forskrift om miljømessig sikkerhet for skip og flyttbare innretninger.

Til § 9-1 (plikt til å motta avfall og lasterester fra skip)

Longyearbyen havn er den eneste havnen på Svalbard som i dag har etablert en mottaksordning for avfall fra skip, og som har tillatelse til dette fra Sysselmannen. De fleste skipene i farvannet rundt Svalbard kommer innom Longyearbyen. Plikten til å etablere mottaksordninger er derfor begrenset til å gjelde for den som driver Longyearbyen havn.

Mottaksplikten omfatter avfall og lasterester fra både norske og utenlandske skip.

Til § 9-2 (gebyr)

Havnen skal ta gebyr for mottak av avfall fra skip, men ikke mer enn at det dekker omkostningene forbundet med mottaksordningen (selvkost). Havnen kan velge fremgangsmåte ved beregning av gebyrets størrelse, men plikter altså å sikre at gebyrene samlet ikke overskrider omkostningene.

Til § 9-3 (meldeplikt)

Skipene har en plikt til å gi melding til Longyearbyen havn om levering av avfall og lasterester før anløp. Bestemmelsen er gitt med hjemmel i skipssikkerhetsloven, og Sjøfartsdirektoratet fører tilsyn med at meldeplikten overholdes, jf. § 9-6.

Til § 9-3a (plikt til å levere avfall og lasterester):

Bestemmelsen er en videreføring av regler som tidligere fulgte av forskrift om miljømessig sikkerhet for skip og flyttbare innretninger.

Til § 9-4 (havneansvarliges plikt til å varsle Sjøfartsdirektoratet)

Havneansvarlig skal varsle Sjøfartsdirektoratet dersom et skip ikke leverer avfall i henhold til melding som er sendt inn slik at Sjøfartsdirektoratet kan følge opp skipet gjennom tilsyn etter sitt regelverk.

Til § 9-5 (avfall fra fritidsbåter)

Fritidsbåter kan ha behov for å levere mindre mengder avfall når de ankommer en havn. De ulike havnene på Svalbard har gjennom § 9-5 ikke fått en plikt til å ta imot avfall fra fritidsbåter, men bestemmelsen tillater imidlertid slik mottak dersom den havneansvarlig ønsker dette. Bestemmelsen er nødvendig for å kunne åpne for denne typen mottaksordninger siden svalbardmiljøloven § 71 ellers forbyr dette.

Til § 9-6 (tilsynsmyndighet)

Sysselmesteren fører tilsyn med alle bestemmelsene i kapittel 9, med unntak av § 9-3 om meldeplikt og § 9-3a om leveringsplikt for skipene. Disse bestemmelsene er gitt med hjemmel i skipssikkerhetsloven, og Sjøfartsdirektoratet er tilsynsmyndighet.

Del IV Gebyrer

Til kapittel 10 Om avløps- og avfallsgebyrer

Til § 10-1 (hjemmel til å fastsette forskrift om avløps- og avfallsgebyrer)

Av første ledd fremgår det at det etter bestemmelsen kan fastsette forskrift om enten avfallsgebyr, avløpsgebyr eller begge deler. Gebyrordningen kan omfatte et planområde eller deler av et planområde. I praksis har forskrifter til nå bare vært gitt for Longyearbyen planområde, der Longyearbyen lokalstyre er planansvarlig og drifter avløpsanlegget og innsamlings- og mottaksordningene for avfall i hele planområdet. I de øvrige planområdene har det til nå ikke vært behov for å forskriftsfeste en gebyrordning for betaling av disse tjenestene. Myndighet etter bestemmelsen er delegert til Longyearbyen lokalstyre for fastsettelse av forskrift for Longyearbyen planområde. I de øvrige planområdene må en eventuell forskrift fastsettes av Sysselmannen.

Kapittel 10 regulerer bare gebyrer for tilknytning til felles avløpsanlegg og bruk av avløpstjenester som husholdningene er pliktige til å delta i og for virksomheters bruk av lignende tjenester, jf. § 10-2 andre ledd. Dette er tjenester som driftes av planansvarlig. Betaling for tjenester som tilbys av private aktører er ikke omfattet.

I andre ledd er det stilt minimumskrav til hva en forskrift etter første ledd skal inneholde. Det er for det første hvem som er pliktige til å betale gebyr, jf. bokstav a. Det betyr i praksis at det må tas stilling til om det er eier eller bruker av en eiendom som skal være gebyrpliktig, jf. § 10-2. Videre må det fastsettes regler om innbetaling og innkreving av gebyret, jf. bokstav b. Det må også fastsettes bestemmelser i forskriften om hvordan gebyrene skal beregnes, jf. bokstav c.

Til § 10-2 (plikt til å betale gebyr)

Bestemmelsen regulerer hvem som er pliktige til å betale gebyr som fastsettes i forskrift etter § 10-1.

Av første ledd følger det at det er enten bruker eller eier av eiendom med tilknytning til felles avløpsanlegg som skal betale avløpsgebyr. Det vil være opp til den som fastsetter forskrift etter § 10-1 å velge mellom disse.

Også for avfallsgebyret må det i forskrift bestemmes om det er bruker eller eier av eiendom som skal betale gebyret, jf. andre ledd. Plikten til å betale gebyr er begrenset til bruk av enkelte avfallstjenester. Plikten påligger for det første bruker eller eier av eiendom som i henhold til § 7-1 første og tredje ledd plikter å delta i avfallsordninger for husholdningsavfall. Plikt til å betale gebyr har også bruker eller eier av eiendom som frivillig deltar i innsamlingsordninger for næringsavfall som planlansvarlig plikter å tilby i henhold til § 7-1 annet ledd, det vil si for næringsavfall som i art eller mengde ligner på husholdningsavfall. Det kan ikke gjøres avtaler om betaling på annen måte enn gjennom gebyrer for bruk av denne tjenesten. For betaling for øvrig innsamling eller mottak av næringsavfall gjelder ikke reglene i dette kapitlet.

Hytteeiere plikter å betale avfallsgebyr på lik linje med øvrige husholdninger. I tredje ledd gis det imidlertid hjemmel til å unnta avfallsgebyr i tilfeller der eieren av en hytte også har fast bolig på Svalbard. Dette er i tråd med prinsippet om at miljøpåvirker skal betale, ved at de som bare har hytte på Svalbard må betale gebyr, mens man legger til grunn at de som både har bolig og hytte på Svalbard ikke vil generere mer avfall ved at de bare kan være på ett sted av gangen. Det må bestemmes i forskrift om et slikt unntak skal innføres i et planområde.

Til § 10-3 (gebyrenes størrelse)

Av første ledd følger det et krav om full kostnadsdekning gjennom gebyrene og et krav om selvkost, som innebærer at gebyrene ikke kan overstige kostnadene den som er ansvarlig for avløpsanlegget eller avfallsordningen har. For Longyearbyen lokalstyre følger en slik begrensning også av Svalbardloven § 31.

Av andre ledd fremgår det at gebyrets størrelse skal fastsettes på grunnlag av en oversikt over antatte kostnader knyttet til levering av tjenesten de neste årene. Oversikten skal utarbeides av den som er ansvarlig for avløpsanlegget eller avfallsordningen. I Longyearbyen vil dette være Longyearbyen lokalstyre.

Størrelsen på gebyrene kan enten fremgå av forskrift som fastsettes etter § 10-1 eller i et felles gebyrregulativ, slik det gjøres i Longyearbyen i dag. Et slikt regulativ må i tilfelle gis med hjemmel også i denne forskriften.

Til § 10-4 (pant for forfalt krav på gebyr)

Bestemmelsen tilsvarer bestemmelser som gjelder på fastlandet.

Del V Internkontroll

Til kapittel 11 Krav til internkontroll i virksomheter

Kravene til internkontroll er utformet etter modell av regelverket på fastlandet (forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse, miljø og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften)), men er forenklet og tilpasset forholdene på Svalbard.

Til § 11-1 (plikt til internkontroll)

Plikten til å ha internkontroll innebærer at virksomheten må etablere et system for å sikre at krav og regler som gjelder virksomheten blir overholdt, jf. andre ledd. Det følger av første ledd at plikten til å ha internkontroll etter denne forskriften er begrenset til krav til forurensning og avfall fastsatt i eller i medhold av svalbardmiljøloven og/eller krav til produkt som kan medføre miljøforstyrrelse fastsatt i eller i medhold av produktkontrolloven. Konkrete krav til innholdet i internkontrollen er gitt i § 11-2.

Plikten til å ha internkontroll gjelder for all offentlig og privat virksomhet, og gjelder uavhengig av om virksomheten har ansatte eller ikke.

Plikten til å innføre og utøve internkontroll påhviler «den som er ansvarlig» for virksomheten, jf. § 11-1 første ledd. Med dette menes virksomhetens ledelse eller eier. Selv om internkontroll må utøves på alle nivåer i virksomheten, ligger hovedansvaret for å sikre at internkontrollen etableres og utøves på det øverste nivået i virksomheten.

Før 1. januar 2021 ble det bare stilt krav om internkontroll i tillatelser gitt i medhold av svalbardmiljøloven. For virksomheter som har tillatelse med slikt krav innebærer § 11-1 at den ansvarlige må vurdere om de har andre aktiviteter som er omfattet av krav i regelverkene nevnt i § 11-1, og i tilfelle inkludere dette i internkontrollen. Det kan for eksempel være at en virksomhet har krav til internkontroll i tillatelse til gruvevirksomhet, men de må nå også ha internkontroll for lagring av drivstoffkanner til snøskutere utendørs.

Til § 11-2 (internkontrollens innhold)

Det følger av første ledd at internkontrollens omfang skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse. Hvor omfattende interkontrollen må være vil derfor variere. Det vil for eksempel kreves mindre av internkontrollsystem til et firma som leier ut skutere enn til en gruvevirksomhet.

I andre ledd er det stilt konkrete krav til hva internkontrollen skal inneholde. Deler av internkontrollen skal dokumenteres skriftlig (se § 11-2 bokstav c til g).

Kravet om internkontroll innebærer blant annet å ha oversikt over hvilke krav som til enhver tid gjelder for virksomheten, vurdere hvilke forhold ved virksomheten som kan medføre at kravene ikke overholdes og etablere rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge brudd på kravene. Det er viktig at virksomheten gjør sine egne vurderinger ut fra sin konkrete situasjon og at de etablerer de rutinene de anser nødvendige. Dette skal sikre at internkontrollen har et konkret innhold tilpasset virksomheten og det regelverket som skal overholdes. Det er altså ikke tilstrekkelig å innhente et generelt internkontrollsystem fra en konsulent.

Virksomheten må jobbe systematisk og jevnlig med internkontrollen. Dette er ikke en engangsoppgave. Internkontrollen skal vise at virksomheten har oversikt, kunnskap og et bevisst forhold til risiko og rutiner.

Nedenfor følger en nærmere veiledning til de enkelte punktene i § 11-2 bokstav a–g:

a.sørge for at lovene nevnt i § 11-1, forskrifter gitt i medhold av disse som gjelder for virksomheten og eventuelle tillatelser og pålegg er tilgjengelige, og ha oversikt over de kravene som er av særlig viktighet for virksomheten

Det sentrale i dette punktet er at virksomheten skal:

-kjenne de relevante kravene i svalbardmiljøloven og produktkontrolloven med tilhørende forskrifter og hvilken betydning kravene har for dem
-sørge for at lovene, forskriftene og (hvis relevant) tillatelsen etter svalbardmiljøloven og andre vedtak er tilgjengelig for de ansatte.
b.sørge for at arbeidstakerne har tilstrekkelig og oppdaterte kunnskaper om og ferdigheter i virksomhetens arbeid med internkontroll

Konkret innebærer dette kravet at virksomheten må:

-vurdere kompetansebehovet for de aktivitetene som foregår ved virksomheten
-ha oversikt over de ansattes kompetanse
-ha rutiner som sikrer at arbeidstakerne til enhver tid er kvalifiserte for de oppgavene de skal utføre.
c.fastsette mål for virksomhetens miljøpåvirkning

Virksomheten må kartlegge hvordan den påvirker miljøet og fastsette ett eller flere mål som skal bidra til å redusere denne påvirkningen. Det kan for eksempel være å begrense utslippet av utvalgte utslippskomponenter, å redusere mengden avfall som legges på deponi eller mer miljøvennlig transport. Målene må som minimum oppfylle krav i lov, forskrift eller tillatelse.

d.ha oversikt over virksomhetens organisasjon, herunder hvordan ansvar, oppgaver og myndighet for arbeidet med å sikre etterlevelse av kravene i § 11-1 er fordelt

Eksempler på dokumentasjon som kan oppfylle plikten kan være organisasjonskart, stillingsbeskrivelser eller skriftlige prosedyrer.

e.kartlegge farer og problemer, og på denne bakgrunn vurdere risiko, og utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene

Kravet i bokstav e innebærer at det skal gjennomføres konkrete risikovurderinger for virksomheten. Det betyr at virksomheten skal kartlegge hvilke fare- og problemsituasjoner (f.eks. hendelser og ulykker) som kan oppstå i virksomheten, og vurdere hvor sannsynlig det er at de kan inntreffe og hva som kan bli konsekvensene dersom de inntreffer.

Virksomheten må, på grunnlag av risikovurderingen, ta stilling til om risikoen er akseptabel. Hvis risikoen er uakseptabelt høy, må virksomheten utarbeide planer og tiltak for å redusere risikoforholdene.

f.iverksette rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav fastsatt i eller i medhold av lovgivningen nevnt i § 11-1, og

Slike rutiner må omfatte et system for å identifisere hendelser/tilstander som enten har medført eller kunne ha medført brudd på krav, kartlegge årsaken til hendelsene/tilstanden og iverksette tiltak for å hindre gjentagelse. Slike tiltak kan være alt fra å utarbeide eller endre en instruks til å endre på en fysisk innretning.

g.foreta systematisk overvåking og gjennomføring av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt.

Den som er ansvarlig for virksomheten har plikt til å sørge for at internkontrollen blir overvåket og gjennomgått for å sikre at den fungerer som forutsatt. I dette ligger en plikt til å påse at internkontrollen vurderes kontinuerlig slik at mangler ved den kan fanges opp.

Innbakt i plikten ligger også at det med jevne mellomrom foretas en fullstendig gjennomgang, dvs. en revisjon av hele internkontrollsystemet.

Til § 11-3 (tilsyn med internkontroll)

Tilsynsmyndighet for interkontroll knyttet til krav stilt i eller i medhold av svalbardmiljøloven er delt mellom Sysselmannen og Miljødirektoratet, avhengig av hvem som er myndighet for virksomheten etter loven. Myndighetsfordelingen følger delvis direkte av lov og forskrift, delvis av delegeringsvedtak fra Klima- og miljødepartementet.

Miljødirektoratet er i utgangspunktet tilsynsmyndighet for internkontroll knyttet til krav stilt i eller i medhold av produktkontrolloven. Det kan imidlertid være aktuelt med delegering av myndighet til Sysselmannen i enkeltsaker eller i forbindelse med gjennomføring av tilsynsaksjoner der tilsyn etter de to lovene gjennomføres samtidig.

Del VI Avsluttende bestemmelser

Til kapittel 12 Felles bestemmelser om tilsyn, straff m.m.

Til § 12-1 (unntak)

Etter bestemmelsen kan Sysselmannen eller andre som bemyndiges gjør unntak fra forskriften dersom særlige grunner tilsier det. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil. Der det det med jevne mellomrom antas å være behov for å gjøre unntak fra krav i forskriften er hjemmel til dette tatt inn i den enkelte bestemmelse, f.eks. § 2-1 om behovet for tillatelse ved terrenginngrep i forurenset grunn og § 7-4 om plikten til å levere næringsavfall til lovlig avfallsanlegg.

Til § 12-2 (tilsyn)

Det er Sysselmannen som normalt vil være tilsynsmyndighet etter forskriften med mindre andre er delegert myndighet til det. Når det gjelder tilsyn med kravene i kapittel 9 om levering og mottak av avfall og lasterester fra skip er tilsynsmyndighet delt mellom Sysselmannen og Sjøfartsdirektoratet, jf. § 9-6. Ved tilsyn med kravene til interkontroll i kapittel 11 er myndighet tilsynsmyndighet delt mellom Sysselmannen og Miljødirektoratet, jf. § 11-3.

Til § 12-3 (tvangsmulkt)

Sysselmannens myndighet til å fastsette tvangsmulkt følger direkte av svalbardmiljøloven § 96. Sysselmannens myndighet er gjengitt her for å synliggjøre at dette er et praktisk viktig virkemiddel.

Til § 12-4 (direkte gjennomføring)

Sysselmannens myndighet til selv å sørge for nødvendige tiltak for å få plikter etter forskriften gjennomført følger av svalbardmiljøloven § 97. Bestemmelsen er gjengitt her for å synliggjøre dette virkemidlet. I tillegg gis departementet i § 12-4 myndighet til å delegere myndighet etter svalbardmiljøloven § 97 til andre enn Sysselmannen.

Til § 12-5 (straff)

Bestemmelsen tilsvarer svalbardmiljøloven § 99.

Til § 12-6 (ikrafttredelse)

Forskriften trer i kraft 1. januar 2021 og erstatter forskrift 24. juni 2002 nr. 724 om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall på Svalbard. Forskrifter gitt med hjemmel i forskriften fra 2002 vil fortsatte gjelder frem til de eventuelt blir endret.

Det følger av § 12-7 at det er gitt utsatt frist for innhenting av nødvendige tillatelser etter forskriften.

Til § 12-7 (overgangsordning ved krav om tillatelse)

Bestemmelsen innebærer en overgangsordning for innhenting av tillatelser etter krav i forskriften. Frist for å ha nødvendige tillatelser på plass er satt til 1. januar 2023.